Henrik Ibsens skrifter

• Gildet] gjestebudet. Norr. gildi er et angelsaksisk lånord som opprinnelig ble brukt om «forening av stands- eller arbeidsfeller». Ordet ble videre brukt om «slike gilders festlige sammenkomster». Fra denne bruken av ordet gikk gildi over til å bety ‘gjestebud’ mer generelt.

• Solhaug] norsk gårdsnavn, skrevet Solhoug i første utgave, jf. kommentar til

• ansat som instruktør] I et møte 30. august 1852 besluttet bestyrelsen ved Det norske Theater i Bergen å tilsette Ibsen som sceneinstruktør «fra 16/8 at regne» (Wiesener 1928, 28).

• blev det også modtaget] Uroppførelsen ble anmeldt i Bergensposten 3., 20. og 24. januar 1856. Omtalene var positive, jf. innledningen til Gildet paa Solhoug 1856.

• «Den bergenske lyrik» … politiske valg] «Den bergenske lyrikk» var et standarduttrykk, oftest brukt ironisk-nedsettende, om en viss type veltalenhet som ble oppfattet som typisk for byen. Det siste stortingsvalget hadde vært avholdt 9. september 1882, og hadde her som ellers vært det første moderne partivalg. Det store stridstemaet gjaldt riksrett mot regjeringen Selmer, noe som ville innebære slutten på den uavhengige regjeringsmakt og innlede en overgang til parlamentarisme. Etter en intens valgkamp vant Venstre en overlegen seier med 70 % av stemmene (Ertresvaag 1982, 530). Ibsen har muligens hatt en spesiell kandidat i tankene, agent John Lund, også kalt «17. mai-Lund». Han satt 30 år i bystyret og var bl.a. medlem av styret for Bergens Nationale Scene. I 1882 vant han omvalget om fjerdeplassen til Stortinget (Lindstøl 1914–15, b. 2, 434), og det heter om ham at «hans lyriske veltalenhet blev opfattet som det ekte uttrykk for bergensk ånd. Men hans lyrikk blev varmest når han talte for Norges nasjonale utvikling og selvstendighet, og hans største glede i Bergen var feiringen av 17. mai» (NBL 8, 485).

• hin] hiin, hint: henvisende pronomen. Betegnelse for en person eller ting som tenkes å være fjernere, til forskjell fra denne, dette. Av og til også brukt når man ikke sikter til eller vil nevne en bestemt person (Molbech 1859).

• serenade udenfor mine vinduer] sikter til en eldre skikk (i romanske land), ved at man om natten og under åpen himmel spilte og/eller sang utenfor en persons vinduer for å hylle vedkommende. Særlig kunne dette ta form av en kjærlighetserklæring overfor en kvinne. En serenade betegner et musikkstykke i fri form, ofte av følelsesfull og innsmigrende art (NRO).

• Et par måneder senere … i Kristiania] Gildet paa Solhoug hadde premiere ved Christiania Theater 13. mars 1856 (Anker 1956a, 41).

• modtaget med meget bifald] Gildet paa Solhoug ble anmeldt i Christiania-Posten 16. mars 1856, i Morgenbladet 16. og 30. mars og 11. april 1856, og i Aftenbladet 25. mars 1856. Anmeldelsene var ikke så velvillige, især hadde Richard Petersen og Hartvig Lassen vært kritiske. Publikum i Bergen og Kristiania mottok forestillingen med større entusiasme, jf. innledningen, under Oppførelse og Mottagelse av oppførelsen.

• Bjørnson i «Morgenbladet»] Morgenbladet 16. og 30. mars og 11. april 1856. Bjørnson omtalte stykket i rosende ordelag og tok til motmæle mot negativ kritikk, jf. innledningen, under Mottagelse av oppførelsen.

• de rigtige kritikere] «riktige» er en ironisk betegnelse for kritikere som Richard Petersen og Hartvig Lassen, som begge hadde vært negative, jf. innledningen, under Mottagelse av utgaven og Mottagelse av oppførelsen.

• «Samfundsbladet»] Studentersamfundets håndskrevne avis

• Treschows kafé] «Madame Treschow» var det offisielle navnet på et populært skjenkested i Kongens gate 26, drevet av enkemadam Christiane Dorthea Treschow. I løpet av 1852 flyttet hun skjenkestedet til Rådhusgaten 11. Etter hennes død i 1853 overtok Engebret stedet og drev det videre uten at interiøret ble endret.

• «hos Ingebret»] «Engebret Christophersens Café og Restauration». Restauratør Engebret Christophersen (1828–1915) etablerte i 1857 en restaurant i Rådhusgaten 11. Skrivemåten for navnet varierer i kildene: I skattemantallet for 1858 står eieren omtalt som «Restaurateur E. Christophersen», mens navnet både i 1859 og 1860 ble skrevet «Restaurateur Ingbr. Christophersen». I 1862 ble restauranten flyttet til Bankplassen 1. Opprinnelig het stedet «Engebret Christophersens Café», men det ble på folkemunne kun omtalt som «Engebret». Innehaveren adopterte det forenklede navnet og kalte restauranten for «Engebret Café». Til tross for ulike eiere har restauranten til denne dag beholdt sitt gamle navn (Edvardsen 2003, 38).

• Johan Dahls boglade] Johan Fjeldsted Dahl (1807–77) var født i Danmark og startet sin karriere som kommisjonær for Gyldendalske Boghandel (dansk Gyldendal). Han kom i 1829 til Kristiania for å arbeide for J.W. Cappelens forlagsbokhandel og etablerte i 1832 sin egen boklade (bokhandel eller -forretning) i Kirkegaten 9 i Kristiania. Dahl drev egentlig både sortimentsbokhandel og forlag, til forskjell fra forlagsbokhandlene, som kun solgte egenproduserte bøker. Sortimentsbokhandelen solgte også andre forleggeres bøker og importerte utenlandsk litteratur, slik at studentene altså kunne gå dit og rekvirere J.L. Heibergs Prosaiske Skrifter. Som forlegger publiserte Dahl skjønnlitteratur, faglitteratur, sakprosa, musikalier og litografiske portretter, deriblant mange av samtidens viktigste norske bøker: Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moes Norske Folke-Eventyr (1843–44), Camilla Colletts Amtmandens Døttre (1854–55), Bjørnstjerne Bjørnsons Synnøve Solbakken (1856) og Henrik Ibsens Kongs-Emnerne (1864). Johan Dahl var gift med den tyske operettesangeren Emma Amalie Charlotte Freyse (1819–96), som senere skrev musikken til sangene i Kongs-Emnerne, og sannsynligvis også resten av partituret til førsteoppførelsen av dette stykket.

• J.L. Heibergs «Prosaiske Skrifter»] Johan Ludvig Heiberg (1791–1860) var fra midt i 1820-årene til sin død en av de mest innflytelsesrike kritikere i Danmark og Norge. Mange av hans litterære, filosofiske og kritiske artikler, preget av en systematisk dialektikk inspirert av hegelsk filosofi og anvendelse av strenge genrekriterier, ble publisert i hans eget organ, Kjøbenhavns flyvende Post (1826–37). Allerede i Heibergs levetid kom hans kritiske forfatterskap ut i en utgave i tre bind (Prosaiske Skrifter, 1841) og etter hans død i en samlet utgave i elleve bind (Prosaiske Skrifter 1861–62). Heiberg var i perioden 1849–56 direktør for Det kongelige Theater i København.

• «Om Vaudevillen»] Heibergs avhandling Om Vaudevillen som dramatisk Digtart og om dens Betydning paa den danske Skueplads : en dramaturgisk Undersøgelse er datert desember 1826 og senere publisert i begge utgaver av Prosaiske Skrifter. Avhandlingen fikk stor innflytelse på utviklingen av dansk skuespilldiktning og teatertradisjon.

• en polemik] Johan Ludvig Heibergs polemikk med Adam Oehlenschläger begynte med hans anmeldelse «Kritik over Væringerne i Miklagard, Tragedie i 5 Acter af Oehlenschläger» (1827), først publisert i Kjøbenhavns flyvende Post 1827, senere i Prosaiske Skrifter 1841 og 1861. Striden førte til svar fra Oehlenschläger og en rekke innlegg hvor også Carsten Hauch og Christian Wilster engasjerte seg i striden på Oehlenschlägers side. Heibergs hegeliansk inspirerte innvendinger mot Oehlenschläger gikk bl.a. ut på at han ikke maktet å gjennomføre tragediegenrens formkrav. Han kritiserte stykket for unødvendig effektmakeri og for at dikteren blandet lyriske og dramatiske genretrekk på en utillatelig måte. Heiberg kritiserte også innslagene av sang og musikk, som han mente brøt grensene mellom tragedie og opera.

• professor Øhlenschlæger] Kongen utnevnte i 1810 Adam Oehlenschläger (1779–1850) til professor i estetikk ved Københavns universitet, i en stilling som hadde stått ledig siden Knut Lyhne Rahbæk trakk seg tilbake i 1799. Oehlenschläger var især kjent for skuespillet Hakon Jarl (1807), som fremstiller kampen om kongsverdighet mellom Hakon Jarl og Olaf Tryggvesøn. Ifølge kritikeren Johan Ludvig Heiberg var dette «den fuldkomneste af Digterens Tragedier» (Heiberg 1861–62, b. 3, 172), og den ble et forbilde for mange senere dramatikere. Oehlenschläger skrev en rekke historiske tragedier: Baldur hin Gode 1807, Palnatoke 1809, Axel og Valborg 1810, Stærkodder 1812, Hagbarth og Signe 1815, Fostbrødrene 1817, Væringerne i Miklagard 1827, Kiartan og Gudrun 1848. Hans drama Dina (1842) ble av Heiberg regnet som en fornyelse av tragediegenren på grunn av den moderne fremstillingen av hovedpersonens psykologi (1861–62, b. 3, 365–94).

• digteren Hauch i Sorø] Carsten Hauch (1790–1872) var fra 1827 til 1845 professor i naturfag (zoologi og anatomi) ved Sorø Akademi, men gjennom hele sin akademiske karriere var han først og fremst dikter og utgav en rekke romaner og skuespill. I 1846 mottok han et professorat i nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Kiel (den gang i Danmark). Under krigshandlingene i 1848 måtte han og familien flykte til København, der han i 1851 overtok professoratet i estetikk etter Oehlenschläger. I 1855 ble han av kulturministeren innsatt som formann for en kommisjon som skulle tilpasse Det kongelige Theaters styreform til Danmarks nye forfatning (en overgang fra kongelig finansiert til offentlig teater). I 1858 ble Hauch den ene av teaterets to direktører, en stilling han tok avskjed fra i 1859. Han fortsatte som teaterets sensor til 1871.

• J. I. Baggesen (forfatter af «Gjengangerbrevene»)] Jens Baggesens (1764–1826) forfatterskap preges av overgangen mellom klassisisme og romantikk, og han kom derfor i et visst motsetningsforhold til blant andre Oehlenschläger. Baggesen skrev en rekke oder, rimbrev (poetiske epistler) og versfortellinger. Reisedagboken Labyrinten (1792–93), som har allegoriske overtoner og er tydelig preget av Rousseaus ideologi, regnes som et av hans hovedverk. I 1807 utkom Giengangeren og han selv, men det er neppe dette verket Ibsen sikter til med betegnelsen «Gjengangerbrevene», jf. følgende kommentar.

• et lignende felttog] «felttog» sikter til de anonymt utgitte «Gjengangerbrevene», som var forfattet av Henrik Hertz (1798–1870), men anlagt i en stil som etterlignet Baggesen. Mange tilskrev dermed Baggesen forfatterskapet, noe også Ibsen ser ut til å gjøre. (Dette er påfallende, fordi vi vet at Ibsen 16. desember 1865 hadde lånt Hertz’ «Gjengangerbreve» fra Den Skandinaviske Forenings bibliotek i Roma, jf. Anker 1956a, 174.) Gjenganger-Breve eller poetiske Epistler fra Paradis utkom i 1830, mens striden mellom Oehlenschläger og Heiberg raste som sterkest (jf. kommentar til ), og vakte litterær sensasjon ved å reagere mot Heibergs skarpe kritikk av Oehlenschläger. Men samtidig inneholdt verket kritikk av Oehlenschlägers egen stoffrikdom og de tendenser til dilettanteri Hertz mente preget dikterkongens tilhengere. Idealet måtte være en balanse mellom form og innhold, en streng og kritisk smak.

• hiater] (av lat. hiatus) opphold i talen som oppstår ved sammenstøt av to vokaler eller vokallyder, særlig om møtet mellom en endevokal i et ord og en lik begynnelsesvokal i det påfølgende, som i «sov vi i lien den sødeste blund» (HIS 2, , uth. her)

• Jeronimusser] Navnet Jeronimus forekommer i en rekke av Holbergs komedier og gjelder som regel en konservativ, eldre mann, enten Leonoras eller Leonards far. Han er gjerne en stivsinnet motstander av nye ting eller brudd med tradisjoner. I Holbergs komedie Den honette Ambition er hovedpersonen borgeren Jeronimus, som av forfengelighet streber etter å oppnå en adelstittel.

• Holbergs egen] dvs. Holbergs komediefigur med navnet Jeronimus; jf. foregående kommentar

• Hillemænd, verden står ikke til påske] Ordet Hillemænd er en kortform av det milde kraftuttrykket «alle hellige mænd». Replikken finnes ikke i noen av Holbergs komedier, men Logeman mener Ibsen har den fra komedien Julestuen, hvor Jeronimus sier som første replikk i første akt, femte scene: «Naar Verden staaer til Paaske, saa skal jeg give min Hals» (Logeman 1925, 115). Holberg-ordbog nevner samme tekststed som eksempel på at påske hos Holberg brukes som uttrykk for at «verdens undergang er nær» (I Paaske 1).

• «Månedskrift for Literatur»] dansk litterært tidsskrift som ble redigert av Christian Molbech (1783–1857)

• etatsråd Molbech] Christian Molbech (1783–1857) hadde et meget omfattende språklig, litteraturhistorisk og historisk forfatterskap. Han redigerte i årene 1829–36 Nordisk Tidsskrift for Historie, Literatur og Konst, og fra 1830 var han medredaktør av Maanedsskrift for Literatur i tillegg til at han utga Dansk Ordbog. Molbech hadde en fremtredende stilling som litterær kritiker og smaksdommer i Danmark-Norge i 1820- og 30-årene, men «[det] skortede ham paa den Friskhed, der lader det skjønne umiddelbart paavirke Sindet; han havde vrantne Naturers Tilbøjelighed til over enkelte Fejl og Smaating at glemme Helhedens Skjønhed og Sandhed eller Udtrykkets Højhed, han maalte det nye for meget med det gamles Alen» (Bricka 1887–1905, b. 11, 349).

• kollegium] lat. collegium ‘samfunn’. «Samling av personer som i fellesskap utøver en myndighet, behandler faglige anliggender» (NRO).

• Et par aviser der oppe] anmeldelsene i Aftenbladet (av Hartvig Lassen) og Christiania-Posten (av Richard Petersen), jf. innledningen til Gildet paa Solhoug 1856

• Henrik Hertz’s skuespil «Svend Dyrings hus»] Svend Dyrings Huus ble oppført første gang på Det norske Theater i Bergen 24. februar 1856 (Gatland 2000, 17).

• kæmpevisernes versemål] kæmpeviser: det tradisjonelle navnet på middelalderballadene, i bruk fra 1500-tallet. Fra og med romantikken ble folkeviser en mer vanlig betegnelse, brukt på samme måte som våre dagers betegnelse ballade. Kjempeviser er fremdeles betegnelsen for en bestemt gruppe ballader, hovedsakelig fra det vest-nordiske området (Jonsson, Solheim & Danielson red. 1978, 17). Kjempevisenes versemål er lyrisk folkevisevers, som kjennetegnes ved fri substitusjon (innsetting av ekstra trykksvake stavelser i taktleddene) og veksling mellom tre- og fireslagsrekker. Ibsen hadde selv skrevet om kjempevisen i artikkelen «Om Kjæmpevisen og dens Betydning for Kunstpoesien» i Illustreret Nyhedsblad, 10. og 17. mai 1857.

• diktionen] av fr. diction, lat. dictio, poetisk arbeid i bunden stil, men også i friere former (NRO diksjon 1 a)

• det rytmiske] her: utformingen og versifikasjonen (som er forskjellig fra Hertz’ i Svend Dyrings Huus; jf. innledningen til Gildet paa Solhoug 1856)

• føje] grunn, årsak (Molbech 1859)

• Heinrich v. Kleist’s «Käthchen von Heilbronn»] Det siktes her til Heinrich von Kleists Das Käthchen von Heilbronn oder Die Feuerprobe : ein grosses, historisches Ritterschauspiel (1831). Skuespillet bygget på europeisk ballademateriale og kan karakteriseres som et romantisk drama om kjærlighetens altovervinnende makt, jf. innledningen til Olaf Liljekrans 1857.

• det overnaturliges indgriben] I Henrik Hertz’ skuespill Svend Dyrings Huus blir Ragnhild grepet av en ødeleggende, nærmest demonisk kjærlighet etter at hun på grunn av en misforståelse har lest noen kjærlighetsruner som var bestemt for en annen kvinne. I Ibsens Gildet paa Solhoug finnes ingen slike overnaturlige innslag.

• Georg Brandes] refererer til Brandes’ Æsthetiske Studier 1868 og hans senere «Bjørnson og Ibsen : to Karakteristiker» (1882), der han gjentar sin påstand om at Gildet paa Solhoug er påvirket av Svend Dyrings Huus. Angående Ibsens ungdomsverker hevder Brandes så sent som i 1882 at
  Forfatterens Oprindelighed endnu [dvs. i 1856] er uudviklet. Vel er f.Ex. Ibsens Margit i «Gildet paa Solhoug» kun et Studie efter Henrik Hertz’s Ragnhild. […] En Nutidskvinde, der elskede i Fortvivlelse, vilde føle sig nærmere beslægtet med Ragnhild end med Margit (G. Brandes 1882, 564).

• dr. Valfrid Vasenius] I sin doktoravhandling Henrik Ibsens dramatiska diktning i dess första skede (1879) hadde Vasenius uttalt seg rosende både om Gildet paa Solhoug og andre av Ibsens ungdomsdramaer, og etter at Gengangere var kommet ut, besøkte han forfatteren og diskuterte med ham opplegget for sin neste bok. I Henrik Ibsen : ett skaldeporträtt (1882) gjentok og utdypet Vasenius sin høye vurdering av Ibsens dramatikk. Om Gildet paa Solhoug heter det her at Ibsen «behandlar romantiken […] såsom bakgrund för den psykologiska utvecklingen», og sammenhengen mellom den realistiske konflikten i Gildet paa Solhoug og Ibsens øvrige forfatterskap understrekes (Vasenius 1882, 84; jf. 1879, 101).

• universitetet i Helsingfors] grunnlagt som Åbo Akademi i 1640, der prester og tjenestemenn fikk sin utdannelse frem til 1808, da Sverige i «den finske krigen» (1808–09) tapte Finland til Russland. I 1809 omdannet til russisk riksuniversitet i Storfyrstedømmet Finland, under navnet Kejserliga Akademin i Åbo. I 1828 ble universitetet flyttet til Helsingfors og fikk navnet Kejserliga Alexanders Universitet i Finland. Først etter at Finland ble selvstendig i 1917, ble navnet i 1919 endret til Helsingfors universitet.

• «Henrik Ibsens dramatiska diktning i dess førsta skede»] Vasenius’ doktoravhandling, jf. kommentar til

• «Henrik Ibsen, ett skaldeporträtt»] verk av Vasenius, jf. kommentar til

• Jos. Seligmann & comp. Stockholm. 1882] Jos. (Joseph) Seligmann (1836–1904) åpnet bokhandel i Stockholm i 1864. I 1867 begynte han også med forlagsvirksomhet og konsentrerte seg etter hvert helt om denne. Fra 1878 gikk han i kompaniskap med Hugo Geber, og i 1887 overtok Geber firmaet. Seligmann ble forlegger for enkelte av Strindbergs ungdomsverker, som Röda rummet (1879), Gillets hemlighet (1880) og Gamla Stockholm (Strindberg sammen med Claës Lundin) (1880–82). Flere av Seligmanns mer ambisiøse utgivelser innenfor feltet vitenskap og kultur ble skuffelser økonomisk, blant dem Valfrid Vasenius’ seneste studie av Ibsen (Rinman 1951, 350–54).

• sit grundsyn] Vasenius opponerte mot Georg Brandes’ oppfatning av Ibsen som en kritisk og pessimistisk dikter, og fremholdt kjærligheten som det bærende tema i hans forfatterskap, jf. innledningen.

• «Fru Inger til Østråt»] Skuespillet ble skrevet i 1854 og uroppført på Det norske Theater i Bergen 2. januar 1855 (Gatland 2000, 14). Det utkom som føljetong og særtrykk i 1857.

• Jeg forsøgte … at leve mig ind i] Ibsens bilde av dobbeltmonarkiet Danmark-Norge var sannsynligvis preget av historieoppfatningen i samtiden. Den var formidlet av blant andre Henrik Wergeland (Norges Historie 1–2, 1834). Wergeland er sterkt anti-dansk i sin fremstilling. Det samme gjelder P.A. Munchs lærebok i norgeshistorie (Norges, Sveriges og Danmarks Historie til Skolebrug, 1838), som tegner et dystert bilde av Norges skjebne under danskeveldet. Et tilsvarende perspektiv preger P.A. Munchs Det norske Folks Historie (1852–59). En viktig ingrediens i 1800-tallets norske bilde av fellesskapet med Danmark var altså en klart anti-dansk holdning.

• kongesagaerne … overleveringer fra denne fjerne tidsalder] Når Ibsen påstår at han ikke hadde fattet interesse for kongesagaene i perioden før han skrev Gildet paa Solhoug, er dette vanskelig å motbevise. Han påstår jo heller ikke at han var ukjent med denne litteraturen, bare at han ikke ble særlig inspirert av den. Se for øvrig innledningen til Gildet paa Solhoug 1856.

• de islandske ætte-sagaer] De islandske ættesagaer, også kalt islendingesagaer, forteller om begivenheter på Island i perioden fra landnåmet sent på 800-tallet til tiden rundt innføringen av kristendommen.

• N.M. Petersens … fortræffelige oversættelse] Niels Matthias Petersen (1791–1862) var den første professor i nordiske språk ved Københavns universitet (fra 1845). I perioden 1839–44 utgav han en rekke islendingesagaer i dansk oversettelse i serien Historiske Fortællinger om Islændernes Færd hjemme og ude.

• «Hærmændene på Helgeland»] uroppført på Kristiania Norske Theater 24. november 1858 (Anker 1956b, 30)

• Hjørdis] den sterke, kvinnelige hovedpersonen i Hærmændene paa Helgeland

• Dagny] Hjørdis’ fostersøster og den andre (mildere og svakere) kvinnelige hovedpersonen i Hærmændene paa Helgeland

• Vølsungasagaen] Av Ibsens fortale kan det nærmest se ut som om han betrakter Volsunga saga som en ættesaga (eller islendingesaga). Denne sagaen er imidlertid en fornaldersaga. Innholdet i sagaen kunne Ibsen ha gjort seg kjent med i flere kilder, gjennom Oehlenschläger, oversettelser av heltediktene i Den eldre Edda, gjennom det tyske Nibelungenlied og gjennom oversettelser av selve sagaen. Det fantes en tidlig oversettelse til svensk (1737), men den var neppe tilgjengelig for Ibsen. Peter Erasmus Müller gjenforteller sagaen i Sagabibliothek, b. 2 (1818). Oversettelse til dansk forelå i to utgaver fra C.C. Rafns hånd, i Nordiske Kæmpe-Historier (1821–26) og i revidert form i Nordiske Fortids-Sagaer (1829–30). Rafns oversettelser ble populære og fikk stor utbredelse, og det er sannsynlig at Ibsen kjenner Volsunga saga gjennom Rafns oversettelse.

• adskilligt imellem … af personlig natur] Formuleringen kan muligens henspille på en kjærlighetshistorie. Ibsen var i 1853 forelsket i den unge Rikke Holst, men forholdet ble snart avbrutt. Hans forelskelse i Susanna Thoresen, som senere ble hans hustru, oppstod trolig etter suksessen med Gildet paa Solhoug i januar 1856. Det har vært antydet at det kan ligge en tredje forelskelse mellom disse to, og at den gjaldt forfatterinnen Magdalene Thoresen, Susannas unge stemor – en sterk og lidenskapelig kvinne, og en sentral skikkelse i Bergens kulturliv (Paulsen 1913, 50). Det kan være dette Francis Bull sikter til når han i innledningen til stykket regner med at Ibsen hadde en «forelskelses-historie» mellom forholdet til Rikke Holst og forlovelsen med Susanna Thoresen (HU 3, 11–12, 17). Vi har få holdepunkter som kan bekrefte en slik antagelse.

• Landstads samling af «Norske folkeviser»] Norske Folkeviser utkom i 1853. Allerede før dette hadde Landstad publisert redigerte visetekster i Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur.

• tragedien] Det senere Hærmændene paa Helgeland (1858) må allerede på et tidlig tidspunkt ha vært planlagt som en tragedie. Utgangen på dette stykket er at de to elskende, Hjørdis og Sigurd, dør.

• det lyriske drama] Ibsens betegnelse henspiller på en populær dramaform i samtiden, preget av poetiske (lyriske) innslag, og med harmoniserende konfliktløsning. J.L. Heibergs strenge genrehierarki fører til at han i sin avhandling Om Vaudevillen (1826) omtaler denne dramaformen negativt:
  de saakaldte lyriske Dramer med Sange, Chor, Dands og Optog, eller med andre Ord: et Sammensurium af Tragedie, Comedie, Drama, Melodrama, Opera og Ballet, foruden mange andre, Kunsten uvedkommende og denne tildeels uværdige Ingredienser (Heiberg 1861–62, b. 6, 19).
  Som motvekt til dette ser Heiberg sine egne (og andres) vaudeviller som rene uttrykk for en spesifikk dramatisk genre.

• vikingen Sigurd] Sigurd med tilnavnet «hin stærke» er sjøkonge og viking; en av hovedpersonene i Hærmændene paa Helgeland (1858). Skikkelsen har både navn og karaktertrekk felles med Sigurd Fåvnesbane, hovedpersonen i Volsunga saga og i mange av heltediktene i Den eldre Edda. Å omtale Sigurd Fåvnesbane fra eddadiktningen som «vikingen Sigurd» ville ha vært anakronistisk. Hvorvidt Sigurd Fåvnesbane er en rent fiktiv person, eller om det finnes en eller flere historiske personer som har lånt trekk til denne sagnfiguren, er usikkert. Men handlingen i Volsunga saga og i heltediktene er lagt til en periode før vikingtiden. Ibsens Sigurd hører imidlertid hjemme i denne perioden; i Hærmændene paa Helgeland er handlingen lagt til Eirik Blodøks’ regjeringstid, så her er betegnelsen «viking» i samsvar med de historiske forhold (ca. 940–50).

• riddersmanden og sangeren Gudmund Alfsøn] ridderen og trubaduren Gudmund Alfsøn; en mann som i motsetning til vikingen Sigurd er i besittelse av høvisk dannelse. Gudmund Alfsøn er ingen historisk person.

• uformidlet tragik] en tragisk konfliktløsning som ikke ender i avklaring (som altså er uforløst eller uformidlet)

• formedelst] ved hjelp av, på grunn av (Molbech 1859)

• Bengt Gautesøn] Navnet Bengt forekommer også i Rypen i Justedal 1850. Navnet brukes i begge tilfeller om en høyættet bonde eller høvding på 1300-tallet, selv om disse mennene ellers innehar ulike roller i de to stykkene, jf. Rypen i Justedal, kommentar til . Gautesøn angir Bengts farsnavn, dvs. Gaute. Gaute av norr. Gauti er en variant av Gautr og tilsvarer også navneleddet Gaut-. Alle har betydningen ‘mann fra Götaland’. Det må opprinnelig ha vært tilnavn. Dette navnet var alment i middelalderen. Det var også noe brukt i etterreformatorisk tid og inn på 1800-tallet, men da geografisk begrenset til Buskerud, Agder, Sør-Vestlandet og Nord-Trøndelag (Kruken & Stemshaug 1995, 92). Litterært er navnet nedtegnet i visen «Gaute og Magnhild» (Landstad 1853, 469). Dette er den visen som står umiddelbart foran «Guðmund og Signelita» i Landstads utgave, jf. kommentar til Signe nedenfor.

• Margit] norsk form av Margareta. Varianten var svært mye brukt i Buskerud og Telemark i etterreformatorisk tid, men var også kjent i Agder (Kruken & Stemshaug 1995, 193). Det ble tatt i bruk over hele landet i løpet av 1800-tallet. Ibsen selv peker på hvor viktig Landstads folkeviseutgave var som inspirasjon for Gildet paa Solhoug (HU 3, 33), og hos Landstad forekommer Telemarks-navnet Margit både i «Margit Hjuxe», «Stolt Margit og Iven Eringson», «Ridder Valivan» og «Herre Per og stolt Margit». Innholdsmessig er det den sistnevnte av disse fire visene som tangerer motivene i Gildet paa Solhoug best. Her blir det nemlig fridd til Margit, som er stolt og avvisende og omgitt av gull. Herre Per tar henne likevel med seg, og først da han sier at han er fattig og fredløs, erklærer hun sin kjærlighet til ham.

• Signe] variant av det nordiske navnet Signy, norr. Signý, sammensatt av Sig- ‘seier’ og -ny ‘ny’. Varianten Signe er kjent i skrift fra 1400-tallet og ble brukt i Telemark og Agder i etterreformatorisk tid og inn på 1800-tallet (Kruken & Stemshaug 1995, 256). I de for en stor del Telemark-baserte folkeviseoppskriftene til Landstad forekommer navnene Gudmund og Signelita i visen ved samme navn (Landstad 1853, 476). Her er Signelita lovet bort til en ridder, selv om hun og Gudmund er glad i hverandre. Gudmund spiller harpe akkurat som Gudmund Alfsøn i Gildet paa Solhoug.

• Gudmund Alfsøn] Gudmund er et nordisk mannsnavn, av norr. Guðmundr, sammensatt av Gud- ‘gud’ og -mund ‘vern, verner’. Det var vanlig i middelalderen, og i etterreformatorisk tid har det hatt et tyngdepunkt på Østlandet, Sør-Vestlandet og i deler av Trøndelag (Kruken & Stemshaug 1995, 104). Navnet forekommer sammen med Signelita i en folkeviseoppskrift av Landstad (1853, 476), jf. kommentar til Signe ovenfor. Som ekte patronym angir Alfsøn navnet på Gudmunds far, dvs. Alf, norr. Alfr ‘alv’. Navnet var alment i middelalderen og fremover i etterreformatorisk tid (Kruken & Stemshaug 1995, 22). Oftest skrevet Alv i folketellingen 1801, men på 1800-tallet ble den historiserende skrivemåten Alf, som bl.a. Jacob Aall og P.A. Munch brukte, dominerende. Samtidig tok navnet seg markert opp, med 279 Alf og 33 Alv i folketellingen 1865. Førsteutgaven har som regel skrivemåten Alfsøn, men også en forekomst av Alfssøn (jf. tekstkritisk note til , HIS 2). Skrivemåten med dobbel s står nærmere det syntaktiske grunnlaget for patronymet (Alfs sønn) og var vanlig i tidens historiske litteratur (P.A. Munch o.fl.).

• frænde] slektning, slekt; av norr. frændi

• Knut Gæsling] Knut er et nordisk mannsnavn med dansk opprinnelse, tatt i bruk i Norge ca. 1100, jf. norr. Knútr ‘knute’. Navnet ble alment i Norge fra ca. 1300, og det tiltok gradvis i popularitet, slik at det lå på ellevteplass i folketellingen 1801 (Kruken & Stemshaug 1995, 169). På Ibsens tid var det altså svært vanlig, og fantes også i Ibsens egen familie. Den danske skrivemåten med d var den vanlige på 1800-tallet. Ibsen bruker navnet i Rypen i Justedal (1850), og i Fjeldfuglen (1859) bærer skytteren dette navnet. Her som i 1860 tar Ibsen i bruk en norsk skrivemåte med t i stedet for dansk (eller sørlandsk) d. I Fru Inger til Østeraad (1857) skriver Ibsen både Knud og Knut (Alfsøn), men endrer dette konsekvent til Knut i utgaven fra 1874. Gæsling eller Gjæsling er et tilnavn som var i faktisk bruk i middelalderen. Det er en avledning til ordet gás og betyr ‘liten gås, gåsunge’ (Lind 1920–21, sp. 127). I kildene knyttes det både til en lendmann med tilknytning til Vågå (1100-tallet), og til en geistlig i Oslo (1200-tallet) (ingen av dem heter Knut). Ibsens utgangspunkt for navnet kan være Fayes omtale av Ridderspranget, der Gjæsling-familien i Vågå omtales (Faye 1833, 235). Det sies bl.a. at Iljarn-familien etterfulgte Gjæslingene på Sandbu, at ridderen Knut (Iljarn), hvis kone var født Gjæsling, hadde syv sønner, hvorav alle var «voldsomme Karle» og satte livet til i voldshandlinger (Faye 1833, 235). Ellers omtales dette tradisjonsstoffet også av Schøning i 1778 (Schøning 1979–80, b. 3, 38, 41) og av Wergeland i 1842 (Wergeland 1918–40, del 4, b. 3, 328 note; del 6, b. 2, 241).

• foged] nedertysk lånord, oppstått på grunnlag av lat. vocatus, og kom i bruk i senmiddelalderen. Det kan derfor være en anakronisme når Ibsen benytter denne embetsbetegnelsen i et stykke som foregår i 1302. Tittelen ble tidligst brukt om embetsmenn som ivaretok kongens interesser i kjøpstedene (byfogder). Fra det 15. århundre også brukt om lensmenn. I Norge var fogden dels administrativ, dels judisiell embetsmann for et større landdistrikt, et fogderi. Fogden innkrevde de kongelige skatter. Til fogedforretningene hørte også bl.a. fullbyrdelse av sivile dommer (men ikke straffedommer), utpantning, foretagelse av sivil arrest osv. Fogedembetene ble opphevet i lov av 1894 og erstattet med amtskassererstillinger (nå: skattefogd-embeter) og politimesterstillinger.

• Erik fra Hægge] Erik er et nordisk mannsnavn, av norr. Eiríkr, sammensatt av Ei- ‘ene, alene’ eller ‘enestående’ og -rik ‘hersker’ eller ‘mektig’. Navnet var alment i middelalderen og i etterreformatorisk tid. I folketellingen 1801 lå det på tiendeplass på landsbasis (Kruken & Stemshaug 1995, 70). Varianten Erik var den vanlige i skrift på 1800-tallet, også i den oversatte sagalitteraturen (jf. Erik Blodøks hos Aall 1838). I Landstads folkeviseutgave (1853, 323) brukes formen Eirik. Tilnavnet fra Hægge angir geografisk opphav eller adresse og består av preposisjon og gårdsnavn. Typen er velkjent fra middelalderen (KLNM 18, sp. 320). Gårdsnavnet Hegge finnes på seks forskjellige steder i Norge, brukt om ni ulike matrikkelgårder fra middelalderen. Førsteleddet i disse navnene er treslaget hegg, og de fleste andreledd (dvs. dagens -e) kommer av norr. vin ‘eng’. På Vestlandet forekommer navnet på en gård i Ølen, Hordaland. Skrivemåten med æ er i tråd med dansk rettskrivning (Molbech 1859 Hæg 1).

• huskarl] gammel benevnelse for rustet, våpenøvet svenn på gården til en fyrste eller herremann, med oppgaver som vakthold og forsvar (Molbech 1859)

• Pige] Mens «Karle» i rollelisten betegner det vanlige, «menige», tjenerskap, er «Piger» tjenere av en høyere kategori. Først og fremst bestod tjenesten i å gå rangspersonene til hånde, slik piken gjør overfor fru Margit.

• fruer] Fru brukes om gift kvinne av høy rang (Heggstad, Hødnebø & Simensen 1975, 128).

• det fjortende århundrede] Dialogen omtaler Audun Hugleikssons samtidige henrettelse, og på det grunnlag kan handlingen dateres til 1302, men også andre historiske hendelser, som ikke foregikk dette året, omtales som samtidige; jf. innledningen.

• Foran tilhøjre] Ibsens scenografi har sammenheng med det klassiske perspektiv- og kulisseteateret, med tradisjoner tilbake til barokken. Man opererte her med «den faste» (høyre) og «den bevegelige» (venstre) side av scenen, sett fra skuespillernes plass. Til høyre opptrådte de aktede personer, og her var de mest betydningsfulle dekorasjonene plassert. Fra venstre foregikk de fleste sortier og entreer, og her plasserte barokkteateret ondskapens representanter. Ibsen ser derimot alltid scenen fra tilskuerplass. Det svarer til at det positive plasseres eller foregår til venstre, det negative til høyre. «Og det ser ud til at [de konvensjoner] der gjaldt for brugen af højre- og venstresiden ofte var stærkere hos ham end de realistiske krav» (Christiansen 1983, 51).

• kvindesmykker] De vanligste kvinnesmykker på den tiden handlingen i stykket foregår, var søljer, spenner, belter, knapper, fingerringer og hodesølv (krans eller diadem). Søljene kunne være filigransarbeid, og de kunne være besatt med stener eller perler. De ovale parspennene fra vikingtiden var derimot ikke lenger på mote. Spenner ble brukt i halsåpningen på den ettersittende kvinnedrakten og til å holde sammen kapper og belter. Beltene kan betraktes som et smykke for seg. De kunne være sølvbeslåtte og forgylte. Prydknapper har tydeligvis vært populære tidlig på 1300-tallet. I en forordning i kong Håkon 5. Magnussons retterbot fra 1306 tillates en ikke ærbar brud å bære to uforgylte knapper i sin krave. Fingerringer var populære smykker gjennom hele middelalderen, men armringene hadde gått av mote i senmiddelalderen. De passet ikke sammen med ermene i kvinnedrakten. Hodesølv var også i bruk hos overklassen. Vikingtidens halsringer hadde gått av mote, men i senmiddelalderen kom halssmykker for alvor tilbake. De vanligste var anker- og panserkjeder, gjerne med et kors eller Agnus Dei som hengesmykke. Tiden like etter 1300 er trolig litt for tidlig for disse nye halssmykkene.

• svalegang] dansk skrivemåte for svalgang. En svalgang eller sval er i NRO forklart som «en overdekket gang eller bygning på siden av et hus (ofte som inngang) ell. på alle sider rundt huset». Selv om sval og svalgang kan være synonyme, betegner en sval som oftest en overdekket inngang til huset, mens en svalgang er en gang under tak langs en hel langvegg, ofte med åpninger i den veggen som vender ut. En svalgang med utsikt, som her («en aaben Svalegang, hvorigjennem sees et vildt Fjordparti»), er opplagt en slik; den enkle inngangen var ikke noe spesielt utsiktssted. Det svarer til Christian Krohgs tegning av Gyda som mottar kong Haralds sendebud i kapittel 21 av Harald Hårfagres saga i Snorre Sturlassons kongesagaer. I Dølen beskriver A.O. Vinje en tilsvarende utsikt: «Det var som ein skulde sjaa augnagrant ut gjenom ein Svalgang i ein stor gamalnorsk Hovdingahall og ut til ein fager Fjordlandskap i sin glimande kvite Vetrabunad» (A.O. Vinje 1970–73, b. 3, 358).

• bejlermand] en mann som ifølge vanlig skikk i eldre tid hadde i oppdrag å fri (dvs. beile) på vegne av en annen, i nynorsk og dialekter belar(mann), bele(mann)

• Herr Knut Gæsling] Tiltaleformen herr indikerte i middelalderen at navnebæreren var av høy stand, primært adelig, men også ev. geistlig (Heggstad, Hødnebø & Simensen 1975, 184).

• vitterligt] av norr. vita ‘vite’, som vites av mange; som er velbekjent (Molbech 1859)

• eder] Eder og Jer er objektsformer av det personlige pronomenet I (2. person flertall). Modersmaalets Formlære i udførlig Fremstilling regner eders som genitiv av det personlige pronomenet og jer også som eiendomspronomen; begge er i bruk, men «Istedetfor jer, jert, jere bruges hyppig Eieformen: eders, af det personl. Pron. eder» (Løkke 1855, § 252, 255). Etymologisk er jer utviklet av eder ved bortfall av mellomvokalisk ð i i(d)er, eldre dansk ithær, og deretter ier til jer (Torp & Falk 1898, 188, 249). ODS regner Eder som en mer høytidelig form enn Jer.

• fuldt vel] meget godt (NRO full 3 c), av fuld ‘fullkommen, hel’ (Molbech 1859 fuld 2), dvs. helt godt, bra

• vor kongelige herre] Håkon 5. Magnusson (norsk konge 1299–1319), sønn av Magnus Lagabøte. Overtok som konge etter sin eldre bror, Eirik Magnusson, som døde i 1299. Betegnelsen Herre gjelder en som befaler eller råder over mennesker, et område e.l. (NRO herre 2).

• bevågen] adj., av ty. bewogen ‘tilbøyelig til å nyte, til å ville en vel; gunstig’ (Molbech 1859)

• lige det samme] akkurat det samme, nettopp det samme; av lige ‘nettopp, ganske nøyaktig’ (Molbech 1859 lige 4c)

• halv sagte] halvt dempet. På norsk virker he(e)l og halv som adverbiale former arkaiserende på denne tiden, mens de på dansk er sidestilt; «At tale halv (halvt) sagte» (Molbech 1859 halv 2).

• fru Margit ] Fru brukes om gift kvinne av høy rang (Heggstad, Hødnebø & Simensen 1975, 128).

• høviske] høvisk: eg. som passer ved hoffet; sømmelig, anstendig, sedelig. Ifølge Molbech vil høvisk si «anstændig, sædelig, ærbar, tugtig», men anstendig defineres som «passende til Tid, Sted, Skik, og andre udvortes Forhold; sømmelig, værdig», og altså ikke bare av gjennomsnittlig god moral, men også ‘beleven, høflig’ (Molbech 1859 anstændig).

• Eders fædres gård … under muldet at sove] Strofens versemål er folkevisevers, bi++ ('8 '7)² ('8 '7)² (a B)² (c D)².

• gilde] gjestebud, jf. kommentar til

• den ungmø, I fæster] fæste: forlove seg med, binde seg til (NRO II feste 2 a), foreldet i 1850-årene (Molbech 1859). Ordet mø var litterært, det «høres aldrig i Talesproget» (Molbech 1859). Det rommet den generelle betydningen ‘ugift kvinne’, uten den nyere tilleggsbetydning ‘seksuelt uberørt’.

• I lokker … grønne skove] Gull og grønne skoger er et stående uttrykk for stor rikdom i norske folkeeventyr og ellers.

• under muldet] i graven (NRO muld 1). Muldet er intetkjønnsform av muld, en likeverdig og nyere form enn felleskjønnsformen mulden. Molbech (1859) har «At ligge under Muld, være død og begraven». Mens Molbechs betydning 1 særlig er «løs Jord, Støvjord, Støv» (derfor Muld bl.a. om en avdøds legeme), angir han betydning 2 som «den sorte, rene og frugtbare Jord af forraadnede Plantedele», dvs. muldjord.

• Øllet var stærkt … gjorde jeg det løfte] Slike «brageløfter», der en mann sverger i et drikkegilde at han, eventuelt innen en nærmere angitt frist, skal gå til sengs med eller bli gift med en navngitt kvinne, er relativt vanlige motiver i norrøn diktning. Særlig kjent er brageløftene i jomsvikingenes gjestebud, omtalt i kapittel 35 av Olav Tryggvasons saga i Snorre Sturlassons Heimskringla.

• vorde] bli, «begynde at være det, man ikke var» (Molbech 1859). Molbech legger til at verbet er gått ut av talespråket og «bruges kun i Skrifter, og næsten kun i høiere Stil».

• viv] hos Molbech bare i betydningen ‘hustru’, men i NRO (2) også arkaiserende om kvinne; begge betydninger finnes også i norrønt (víf)

• siges … på] sige på: beskylde, gi en skylden for noe (Molbech 1859 sige 4); utsette på, kritisere (NRO si 2 i)

• I må kåre mig til eders søsters husbond] sikter til norrøn og middelaldersk skikk for inngåelse av ekteskap. Ifølge gammel skikk var det selve ekteskapsløftet eller troskapsløftet, gitt ved forlovelsen, som gjorde forbindelsen rettskraftig. Heller ikke i den tidligste periode etter innføringen av kristendommen var kirkelig vielse nødvendig, dette svarer til at den kanoniske rett forutsatte partenes samtykke som eneste rettsstiftende moment (jf. KLNM festermål). På dette stedet i teksten går Knut Gæsling ut fra at Margit kan avgjøre hvem søsteren Signe skal gifte seg med. Normalt skulle tillatelsen vært gitt av Signes far eller nærmeste mannlige slektning. Da en slik «giftingsmann» tydeligvis mangler her (Margits mann Bengt er jo ikke Signes slektning), er Margit den nærmeste.

• Før det skal ske, vil jeg ikke fordølge] Versemålet er romantisk folkevisevers eller balladevers, bi++ '7'8'9 r|R. De mange tetrasyllablene (firestavede taktledd; - ∪ ∪ ∪) er karakteristiske for stilen. Versemålet avløses av prosareplikk .

• fordølge] legge skjul på, fortie (NRO 2)

• ravende følge … med skrig og med larm] mulig allusjon til J.S. Welhavens dikt «Asgaardsreien» (1845) (Lervik 1994, 19):
  Det gaaer over Dal, over Vang og Hei,

  gjennem Mulm og Veir; de endse det ei.

  Vandreren kaster sig ræd paa Veien.

  Hør hvilket Gny – det er Asgaardsreien!

  Thor, den stærke, med løftet Hammer,

  staaer høit i sin Karm, er forrest i Laget;

  […]

  da stryger den lavt over Eng og Sti

  og farer den larmende Bygd forbi –

  (Welhaven 1990–92, b. 2, 142–43)

• karm] her arkaiserende, en vogn av middelaldertype med treramme rundt bunnen, brukt til å frakte personer

• øksen skal I hjemme bag stuedøren stille] Øks (og kniv) var farlige drapsvåpen; de skulle derfor ikke være med til gjestebud, men stilles igjen hjemme. Når øksen står hjemme bak stuedøren, er det tegn på at eieren oppfører seg fredelig, men han kan fremdeles forsvare seg mot inntrengere.

• mjød] gjæret drikk av honning og vann (med eller uten forskjellige tilsetninger, jf. plantenavnet mjødurt), honningvin (NRO). Den var regnet som finere enn øl.

• lade med fred] konjunktiv av lade, med utelatt etterfølgende verb, jf. nyere språkbruk: «la meg (være) i fred»

• tar han ligskjorten med] Å ta likskjorten med i gjestebud var å forberede seg på et mulig slagsmål på liv og død, her en hentydning til Jørgen Moes beskrivelse i «Fanitullen» i Digte (1850):
  Da Kvinderne til Gilde

  Bar Ligskjorten med,

  Hvori de kunde lægge

  Sin Huusbonde ned

  (Moe 1850, 129)

• indædt] av indæde ‘trenge inn med en etende, oppløsende kraft’, f.eks. om syre som påvirker metall. Å «indæde sin vrede» vil si å skjule den (Molbech 1859). Betegner ifølge NRO vrede, raseri e.l. som man med strev holder nede, hindrer fra å få fritt utløp (NRO innett 1).

• snildt] av norr. snjallr: rådsnar, kløktig. Omkring 1850 i denne opprinnelige betydning helst brukt i dansk. I Norge hadde ordet ‘snild’ allerede i 1856 endret betydning til tapper, vakker, god (Molbech 1859), men det benyttes fremdeles med sin opprinnelige betydning i sammensetningen ‘håndsnill’, dvs. fingernem.

• For sandt] sannelig, for visst; også for sand, begge er arkaiserende uttrykk (NRO for 11 b)

• fornummet] følt, merket (NRO fornemme 1)

• kløgt] skarpsindighet, sinnrikhet, især som ytrer seg i ord og tale (Molbech 1859 1)

• tilhobe] til sammen, sammen

• skælig] fornuftig, rimelig. Molbech henfører skiellig Aarsag til flere steder i (Kristian 5.s) Danske Lov.

• Det må jeg lide] det kan jeg like; lide: synes om, like (Molbech 1859 3), danisme. Hjelpeverbet maa (av maatte) har her betydningen ‘kan’ (Molbech 1859 5).

• turde] her brukt for å uttrykke muligheten eller rimeligheten av noe (Molbech 1859 tør 3)

• kansleren Audun af Hægranæs] kansler, av lat. cancellarius, opprinnelig om sekretær eller person som betjente forværelset hos en romersk embetsmann. Senere bl.a. om geistlige personer med sekretærfunksjon, knyttet til kongens hoff, både som sjelesørgere og med sekretærfunksjon. I Norge er embetet første gang omtalt under Magnus Lagabøte i 1266. Det norske kanslerembetet ble regnet til hirdembetene og ble ordnet under hirdskråen, som fastsatte at kansleren tilhørte kongens høyeste rådgivere, med lendmanns rang. Foruten de vanlige kanslerpliktene skulle han også føre oversikt over Kronens jordegods. Ved en senere forordning av 1314 ble kanslerembetet slått sammen med prostiet ved Mariakirken i Oslo, en ordning som varte frem til 1542. Audun Hugleiksson Hestakorn er en historisk person, og hans far eide gården Hegranes i Jølster (NBL 1, 321–22). Faye (1833, 181–83) gjengir tradisjonsstoffet om Audun (jf. innledningen). Faye skriver både Heggernes, Hegranes og Hegernæs. Skrivemåten Hægrenæs kunne kanskje tolkes som en normering mot de danske ordene hæg ‘hegg’ og næs. Andreleddet i navnet er ganske riktig ordet nes, mens førsteleddet er fuglenavnet hegre, muligens i funksjon som elvenavn (Rygh 1897–1936, b. 12, 318). Det kan også nevnes at Welhaven i diktet «Om Ridder Audun til Aalhuus» (1845) gjengir sagnstoffet om Audun Hugleiksson (Welhaven 1990–92, b. 2, 115), men her nevnes ikke stedsnavnet Hegranes. Stedsnavnet Hegreneset finnes også i Bergen.

• til Frankrig for at hente vor nye dronning] Audun Hugleikssons historiske rolle som forhandler om bryllup er omtalt i innledningen. Ibsens fremstilling er uhistorisk. Det eldste kjente tilfellet i litteraturen der en dronning hentes og beskyldes for utroskap av en svikefull reisefelle, er å finne i Den eldre Edda («Gudruns egging» og «Hamdesmål»), om Jormunrek og Svanhild.

• Frankrig] Ibsen bruker konsekvent denne skrivemåten i sine verker, men den var ikke enerådende i samtiden. Wergeland veksler mellom Frankrig, Frankrige og Frankerig (Wergeland 1918–40, del 6, b. 2, 345), Faye (1833, 182) og Fritzner (1867, 169) skriver Frankrig, mens Keyser (1866–70, b. 1) og Molbech (1859) begge har Frankrige.

• kongens bryllup holdes i disse dage] Kong Håkon 5. Magnusson giftet seg med Eufemia av Arnstein i 1299. Ibsen har sammentrengt de historiske begivenheter og latt bryllupet foregå samme år som Audun Hugleikssons henrettelse, jf. innledningen.

• Bergen] Bergen ble i løpet av 1100-tallet Norges klart største og viktigste by, og ut på 1200-tallet – under Håkon Håkonsson (d. 1263) – ble den også landets første virkelige hovedstad, til fortrengsel for et tidligere og mer løselig sentrum i Nidaros. Kongene satt oftest i Bergen, riksmøtene ble som regel holdt der, og en fast sentraladministrasjon med kansleren i spissen avtegnet seg med basis i kongsgården på Holmen. Bergen ble dermed også en hovedarena for ambisiøse stormenn. Mot slutten av 1200-tallet gled tyngdepunket gradvis over til Oslo, bl.a. som resultat av en mer sørøstvendt utenrikspolitikk, og etter ca. 1300 gjorde Oslo i stigende grad Bergen rangen stridig som rikshovedstad (Helle 1974, 168). Bynavnets norrøne form var Bergvin og (i vestnorsk) Bjorgvin, av Berg-/Bjorg- ‘berg, klippe’ og -vin ‘eng, beitemark’. Det var opprinnelig et gårdsnavn, men er kildefestet bare som bynavn. I tiden ca. 1370–1460 dominerte skrivemåten Bergvin. Formen Bergen er kjent fra 1300-tallet, først belagt i utenlandske kilder. Den ble vanlig mot midten av 1400-tallet og er rådende form i alle kildetyper etter ca. 1460 (Sørlie 1931).

• sagte] her: uten støy eller sterk lyd; stille, dempet (Molbech 1859 1)

• på lykke og fromme] av den foreldede betydning av from ‘duelig, nyttig’, jf. ordspråket «Liten fisk kan være til stor fromme». Uttrykket «på lykke og fromme» betyr ‘på slump, på et lykketreff’.

• økse] øks; øxe er en særdansk form, i bruk i eldre norsk; av norr. øx, gda. øx/øxe; sv. yxa, gsv. øx/yx(a)

• værge] middel som kan verge mot angrep, vold eller overlast; våpen (Molbech 1859 1)

• Thi] for, av den grunn at (NRO ti 2). Av norr. þvíat, konjunksjon som innleder en begrunnelse for de foregående ytringer (Molbech 1859 1).

• ingensinde] aldri, ikke noen gang. Andreleddet kommer av norr. sinn ‘gang, gjentagelse av handling’. Forekom omkring 1856 bare i adverbene ingensinde, nogensinde, sjeldnere andensinde. Jf. dansk tellemåte: tresindstyve osv. (Molbech 1859).

• lide] synes om, like (Molbech 1859 3), danisme

• drukket på svogerskab mellem os] I det norske middelaldersamfunnet ble inngåelse av avtale om forlovelse og ekteskap markert ved rituelt betonte arrangementer. Først etter at brudgommen eller den som fremførte frieriet på hans vegne hadde mottatt bekreftende svar fra brudens giftingsmann, som normalt var brudens far eller nærmeste mannlige slektning, fulgte inngåelse av den egentlige forlovelse. I den forbindelse ble det holdt et gilde, der de forlovede møttes og bruden gav sitt ja-ord, bevitnet av en tallrik skare slektninger fra begge sider (jf. KLNM festermål).

• Guds fred] alminnelig hilsen, ofte brukt i salmer, især på 1800-tallet, jf. Martha Clausen Rasmussen (1846):
  Saa vil vi nu sige hverandre Farvel,

  Og ønske: Guds Fred over eder!

  Guds Fred med os alle om Morgen og Kveld

  (Landstad 1869, nr. 93)
  Hilsenen kan føres tilbake til Jesu ord til disiplene da han viser seg for dem etter oppstandelsen: «Fred være med Eder!» (Joh 20,19.21.26), jf. også en alminnelig avskjedshilsen i Paulus’ brev: «Fredens Gud være med Eder alle!» (Rom 15,33).

• Det bares mig for] det forekom meg, jeg hadde inntrykk av; brukt om innskytelse, anelse, ofte om lykke eller ulykke (Molbech 1859; NRO bære 2)

• tilvisse] visselig, sannelig. NRO (viss 3 e) skiller mellom bekreftende og ironisk bruk; «med skjult Bitterhed». Svarer til norr. at vísu, til víss.

• ungmø] ung, ugift kvinne; jf. kommentar til

• medgiften] Ved inngåelse av ekteskap fikk en kvinne medgift eller «heimanfylgje». Denne medgiften måtte ikke overskride det kvinnen hadde krav på som arv, dvs. halvparten av det brødrene hennes hadde krav på. I dette tilfellet, der det bare var døtre til å dele arven, kunne begge maksimalt få ut som medgift halvdelen av den samlede arven etter foreldrene. Dersom det ikke fantes noen arv, eller denne var svært liten, ble medgiften tilsvarende liten.

• tykkes jeg vel om] liker jeg godt (NRO tykke 1 c b). Tilsvarende sted i Gildet paa Solhoug 1856 er «Retsaa, det maa jeg lide» (HIS 2, ). Endringen fra første til annen utgave bringer formuleringen nærmere norsk og går i mindre arkaiserende retning; «tykkes jeg» er utviklet fra upersonlige setninger som «det tykkes meg», «meg tykkes» til «jeg» som personlig subjekt. Endelsen -es er opprinnelig refleksiv, jf. synes, eg. ‘syne seg’ (Løkke 1855, § 266, anm. 2).

• madburet] stabburet; rom eller hus til å lagre korn og matvarer i. I Telemark var matburet ofte et rom i første etasje av hovedbygningen. Ellers forekom også matbur og klesbur som atskilte rom eller bygninger (KLNM bur).

• Vel var det, han gik. Når jeg ser ham herinde] Versemålet er romantisk folkevisevers eller balladevers, bi++ '7'8'9 r|R. De mange tetrasyllablene (firestavede taktledd; - ∪ ∪ ∪) er karakteristiske for stilen. Versemålet avløses av nytt versemål .

• viv] hos Molbech bare i betydningen ‘hustru’, men i NRO (2) også arkaiserende om kvinne; begge betydninger finnes også i norrønt (víf)

• alt som bedst] så godt som mulig, etter beste evne (NRO best 6)

• stædtes] ble ført, ble bragt, av stede (NRO ste 1)

• under mulde] i graven. I uttrykkene i, oven og under Mulde kommer e-en av gammel dativ hunkjønnsendelse -u (Falk & Torp 1900, 31), i til Mulde av genitiv moldar . Jf. kommentar til .

• forslå] fordrive (Molbech 1859 forslaae 2)

• Bergkongen red sig … du kommer tilbage] De syv strofenes versemål er folkevisevers, bi++ ('8 '7)² (a B)². Sangen Margit her synger, er en svært fri og forkortet versjon av Landstads vise «Líti Kersti», full av vanlige balladeformler, med unntak av siste strofe, som bryter balladestilen. I Norske Folkeviser er «Líti Kersti» gjengitt i fire varianter, og Landstad hadde dessuten offentliggjort en redigert form med kommentarer i Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur 1849 (Landstad 1849). Av strofene hos Landstad svarer bl.a. den følgende i variant C til den siterte strofen hos Ibsen:
  Bergemannen kom seg riðande i gárð

  líti Kersti stóð úte og slóg ut sit hár

  (Landstad 1853, 442)
  Glæsers komposisjon til denne teksten er kalt «Romance», og er den eneste solosangen i partituret. Den er rent strofisk og holdt i e-moll, men med en overraskende første akkord i C-dur treklang i forspillet og etterspillet. Melodien har ikke preg av folkemusikk, hverken dansk eller norsk. Bare første strofe er skrevet inn i teksten, men komponisten angir at fem strofer skal synges.

• Bergkongen] kongen i berget, trollet

• red sig] Pronomenet sig er her brukt foreldet eller arkaiserende som en slags etisk dativ, ofte av rytmiske grunner (NRO sig 1 f a). Etisk dativ vil si personlig pronomen i objektsform satt inn, uten å endre betydningen, for å fremheve den tilknytning handlingen har til subjektet eller den talende, i høytidelig eller arkaiserende stil, f.eks. folkevisepastisj i Ibsens ungdomsverker.

• under ø] i le av eller på stranden av en øy. Uttrykk i balladestil, jf. følgende strofe fra «Olav og Kari»: «Olav han rider sør undir øy / å fester a Signelill den vene møy» (Blom & Bø red. 1981, 97).

• klageligt] bedrøvelig, sørgelig, trist (NRO klagelig 1)

• rinde] rinner, går; flertallsform av verbet. Mens bruken av flertallsformer av verb er gjennomgående i Gildet paa Solhoug 1856, har Ibsen i sin språklige revisjon av stykket forlatt flertallsbøyningen av verb, med få unntak. Flertallsbøyning av verb i presens (vi skrive) og preteritum (vi skreve) forsvant gradvis en stund etter midten av 1800-tallet, jf. Løkkes grammatikk fra 1879, som tar med flertallsformer (§ 73), men med opplysning om at talespråket gjennomfører entall i preteritum (han/de skrev) (§ 85, anm. 1), og at dette også kan forekomme i skriftspråket når det etterligner dagligtale (§ 108). Dette er i samsvar med reglene i J. Aars’ ordlister, der Aars gikk inn for å sløyfe flertallsbøyningen, da den forekom stadig sjeldnere i vanlig språkbruk. Det forelå aldri noe departementalt vedtak om å forlate flertallsbøyning, men Kirkedepartementet la Aars’ ordlister til grunn for tidens offisielle rettskrivning (F.-E. Vinje 1978, 218). Det finnes eksempler på at Ibsen har forlatt flertallsformen allerede i Catilina 1850.

• fæste] forlove seg med, binde seg til (NRO II feste 2 a), foreldet i 1850-årene (Molbech 1859)

• mø] ung, ugift kvinne; jf. kommentar til

• herr Håkons] Håkon, norr. Hákon, av omdiskutert opphav (Kruken & Stemshaug 1995, 133), på 1800-tallet entydig tolket som en sammensetning av adj. hár ‘høy’ og konr m. ‘ætling, sønn’, dvs. ‘en som er av høy, fornem byrd’ (P.A. Munch 1857, 132–33). Den vanligste skrivemåten i Ibsens samtid var Haagen, men P.A. Munch anfører Haaken som den egentlige norske form og anbefaler den i skrift (P.A. Munch 1849, 85; 1854, 42; 1857, 134). Denne formen er bl.a. brukt i Asbjørnsen og Moes utgave av eventyret «Haaken Borkenskjæg» (1843–44, b. 2, 24–34) og i A. Fayes gjengivelse av historiske sagn (1844, 85–86, 96–97). Både Oehlenschläger (i Hakon Jarl : Tragødie i 5 Handlinger, 1807) og Aall (i oversettelsen av Heimskringla, 1838) bruker navneformen Hakon. Håkon er ikke et mye brukt navn i folkevisene, men det forekommer (Winge 1998, 43; app. 1, 11).

• liden Kirsten] Kvinnenavnet Kirsten er en variant av Kristine, norsk form av lat. Christiana (Kruken & Stemshaug 1995, 166, 173). Eldste norske belegg på navnevarianten med metatese av r og i forekommer i 1463 (DN 1, 864). Formen ble først vanlig på 1700-tallet og var mye brukt på 1800-tallet (Kruken & Stemshaug 1995, 166). I Danmark var Kirsten mye utbredt allerede i middelalderen (Knudsen & Kristensen 1936–64, b. 1:1, sp. 794). I de norske folkevisene er navnevarianten Kjersti velkjent, mens Kirsten først og fremst forekommer i de danske folkevisene (K. Thuesen 1991, 218). Epitetet liden til kvinnenavnet gir et signal om folkevisegenren på linje med lille, liti, lita og suffikser som -lill, -liti, jf. visetitler som «Líti Kersti» og «Knut liten og Sylvelin» (Winge 1998, 27; Falk & Torp 1900, 84).

• sølvgjord] belte av sølv; gjord om belte brukes mest historisk og er her en arkaiserende detalj. Ikke uvanlig i poetisk bruk; slik hos Welhaven i diktet «Eivind Bolt» (1845): «Til Sølvergjorden om hans Liv / var hægtet Hvæssesteen og Kniv» (Welhaven 1990–92, b. 2, 133).

• liljevånd] liljestilk, et poetisk ord for en slank ung kvinne, etter mønster av folkeviser brukt også av Wergeland, Jørgen Moe og Hans E. Kinck (NRO 2). En vånd (norr. vǫndr) er en bøyelig stilk, kvist eller stamme.

• Den vise sang Gudmund så mangen kveld] Versemålet er romantisk folkevisevers eller balladevers, bi++ '7'8'9 r|R. De mange tetrasyllablene (firestavede taktledd; - ∪ ∪ ∪) er karakteristiske for stilen. Versemålet avløses av prosareplikk .

• hu] sinn, tanke (NRO 1)

• Røde guldringe] Gull er gult i naturtilstand, der det oftest forekommer i ren form, slik også i oldfunn. I poetisk bruk har uttrykket «det røde gull» vært meget vanlig helt fra norrøn tid; i Snorres Edda kalles det «håndens ild» (eldr handar, dvs. en omskrivning, «kenning», for ringer av gull) «fordi det er rødt». «Rød» kan neppe ha noe å gjøre med tekniske prosesser der tilsetning av kobber med mer enn 10 % gjør gullet rødaktig. Det er vel snarere glansen i gullet, sammenlignet med ildskjæret i flammer, som ligger til grunn for uttrykket.

• Ve mig] stakkars meg; ve: interjeksjon brukt som uttrykk for sorg, fortvilelse, medlidenhet med noen; med personbetegnelse for å angi den fortvilede eller ulykkelige (NRO ve 1 b). Av substantivet en ve, som har de tre hovedbetydningene ‘smerte, pine’; ‘angst, sorg’ og ‘uhell’ (Molbech 1859 Vee). Uten preposisjon (Ve mig) representerer pronomenet en eldre dativform, med preposisjon (Ve over mig) en eldre akkusativform (jf. ty. Weh mir eller Weh über mich). Dativformen er velkjent fra en rekke bibelsteder, jf. Jes 6,5: «Da sagde jeg: vee mig! thi jeg maae [visseligen] udryddes […].» Se også Ibsens bruk av ve-rop en rekke steder i Catilina 1850.

• løse mig ud] redde meg ut av berget

• bryllupsgildet i kongsgården] Hertug Håkon inngikk ekteskap med Eufemia av Arnstein i 1299. Tidsangivelsen henspiller sannsynligvis på dette bryllup, mindre sannsynlig på bryllupet mellom kong Eirik og den skotske Isabella i 1293, jf. innledningen.

• Det var sig årle, da klokkerne klang] Versemålet er romantisk folkevisevers eller balladevers, bi++ '7'8'9 r|R. De mange tetrasyllablene (firestavede taktledd; - ∪ ∪ ∪) er karakteristiske for stilen. Versemålet avløses av prosareplikk . Signes sang rommer gjenklang fra den danske visen «Agnete og Havmanden». Visen, som er yngre enn de egentlige middelalderballadene, er opptatt i Abrahamson, Nyerup og Rahbeks Udvalgte danske Viser fra Middelalderen (1812–21, b. 1–5). I «Agnete og Havmanden» heter det at Agnete hører kirkeklokkene, og hun får lov til å gå i kirken. Etter en stund kommer så havmannen for å hente henne tilbake:
  Og Havmanden ind ad Kirkedøren tren,

  Alle de smaa Billeder vendte sig omkring

  (Abrahamson, Nyerup & Rahbek 1812–21, b. 1, 315)
  Motivet med bildene som vender seg, kan også stamme fra en av de mange danske forfattere som har benyttet Agnete-visen, f.eks. Jens Baggesen med «Agnete fra Holmegaard» (1808), som i store trekk følger gangen i visen:
  Agnete, hun traadde

  Ad Kirkedøren ind –

  Og alle de smaa Billeder

  De vendte sig omkring –

  Rundt omkring

  I Kirken de smaa Billeder

  De vendte sig omkring

  (Baggesen 1903, 42)
  Det kan også være tale om gjenklang fra Welhavens dikt «I Kivledal», Halvhundrede Digte 1848; en mulig allusjon til skildringen av folkets vandring til kirke, fulgt av «Bjergets Møer» (underjordiske eller overnaturlige vesener), som spiller for dem (Welhaven 1990–92, b. 2, 217).

• Det var sig] uttrykk i balladestil med versutfyllende funksjon

• årle] tidlig på dagen, tidlig på morgenen

• mig lysted] jeg hadde lyst til; et arkaisk eller arkaiserende trekk med grunnlag i norrøne subjektløse setninger, f.eks. mik dreymir med objektsform av pronomenet. Setningstypen ble avløst av setninger med formelt subjekt, f.eks. «det angrer mig ikke». Også dette er et arkaisk eller arkaiserende trekk, med unntak av enkelte faste vendinger som «det synes/forekommer meg»; når pronomenet er foranstilt, har det fått funksjon av subjekt og med subjektsform: jeg drømmer, jeg angrer ikke (jf. Falk & Torp 1900, 5–12). Ibsens bruk av disse eldre setningstypene er folkevisepastisj.

• vildene] Bøyningsformen er en utvidelse av endelsen -an i akkusativ entall maskulinum i norrøn adjektivbøyning, senere gjengitt som -en. Ifølge Falk og Torp (1900, 18) går den igjen i folkeviser og også i senere litteratur «nærmest som poetisk pynt», f.eks. «røden guld».

• alt mellem] Uttrykket er arkaisk og illuderer balladestil. Ordet alt er her et poetisk fyllord uten bestemt betydning (NRO alt 1), oppstått ved svekkelse av betydning.

• fast] nesten

• thi] for, av den grunn at (NRO ti 2). Av norr. þvíat, konjunksjon som innleder en begrunnelse for de foregående ytringer (Molbech 1859 1).

• mig tyktes] jeg syntes (NRO tykke 1 a) . Om mig, jf. kommentar til .

• billeder små / vendte sig om] Dette motivet finnes også i den danske visen «Agnete og Havmanden» , jf. kommentar til .

• koglende] kogle: forblinde, fortrylle; jf. ty. gaukeln og norr. kukl, kuklaraskapr ‘blendverk, synkverving, trolldom’ (Heggstad, Hødnebø & Simensen 1975); «frembringe Blendværk eller Giøgleri ved legemlig Hændighed og skiulte Konster; forblinde (fortrylle) ved slige Konster» (Molbech 1859). Ordet var foreldet allerede på 1850-tallet og ble mest brukt poetisk, bl.a. av Welhaven. Hos Ibsen forekommer det hyppigst i de tidlige dramaene, og særlig ofte i Olaf Liljekrans.

• monne] modalt hjelpeverb, foreldet unntatt i faste uttrykk og i presensformen mon i spørsmål. Her brukt poetisk og arkaiserende sammen med infinitiv av et annet verb som omskrivning for presens. Av norr. munu, et ufullstendig hjelpeverb som forbindes med et annet verb i infinitiv og tjener til å uttrykke så vel den nærværende tidsform som (i fortelling) fortid: «Enhver af Hevn mon tørste», «Da monne solen dale», «Vi monne rundt om Øen gaae» (Molbech 1859). Ordformen brukes ofte av rytmiske grunner og derfor særlig i eldre poesi eller etterligninger (pastisj) av denne. Siden Gildet paa Solhoug er så sterkt preget av folkevisepastisj, er det det av Ibsens stykker hvor monne forekommer oftest.

• taug] tidde, tiet, eldre preteritum av tie

• Fuldt vel] meget godt (NRO full 3 c), av fuld ‘fullkommen, hel’ (Molbech 1859 fuld 2), dvs. helt godt, bra

• Hans harpe] Harpemusikken var ikke levende på 1800-tallet, tradisjonen var utdødd. Tradisjonen var ennå ganske utbredt på 1600-tallet, og særlig i Østerdalen har harpen sannsynligvis stått særlig sterkt. I løpet av 1700-tallet ser det ut til at instrumentet har vært på vei ut, og etter 1800 var det bare i enkelte bygder i Østerdalen, Trøndelag og på Vestlandet at man en tid kunne høre harpespill (Aksdal & Nyhus red. 1993, 40–41). I balladediktningen var harpen dikterens og sangerens instrument, ofte med magisk kraft. I Landstads vise «Dei tvo systar» med undertittelen «Ein horpeslátt» blir en død kvinne omskapt til en harpe, og når strengene klinger, avslører de hvordan søsteren hennes har tatt henne av dage. Deretter blir kvinnen til menneske igjen:
  Sá tók dei horpa slóg imot golv

  sá vart deraf ei jomfru bold

  (Landstad 1853, 486)
  Signe taler om et konkret instrument, men harpen var i romantikken også et av de fremste diktersymbolene, til erstatning for den eldre (antikke) lyren. Den forekommer i denne overførte betydning ofte hos Wergeland, f.eks. i diktet «Paa en Kirkegaard»: «Min Harpes Sprog» (Wergeland 1918–40, del 1, b. 1, 191).

• beredt] klar; eldre perf. part. av berede, her med funksjon av objektspredikativ; sette en ting i brukbar stand (Molbech 1859 berede 1)

• vorde] bli, «begynde at være det, man ikke var» (Molbech 1859). Molbech legger til at verbet er gått ut av talespråket og «bruges kun i Skrifter, og næsten kun i høiere Stil».

• tilsinds] i stemning, humør (NRO sinn 1 a b)

• fro] glad, munter, vel til mote (poet.); av ty. froh

• vejde] drive jakt på (poet., dial.); av norr. veiða (NRO veide 1 a). Assosierer til balladestil og eldre språkbruk.

• den vilde rå] rådyr (Capreolus capreolus), pattedyr av hjorteslekten, mindre enn kronhjort (Cervus elaphus). Dyret nevnes ofte i folkevisene. Råbukken blir der gjerne sett som et edelt dyr. Dels er hjorten jaktbyttedyr for stormenn, dels kan hjorten symbolisere en ung adelsmann, og tilsvarende hinden en ung adelskvinne. Jf. «Jomfruga Ingebjörg»:
  Der vexe sá mange dei ædeli tré,

  ja björki og sá linde,

  der spelar sá mange dei ædeli dýr,

  hjorten og sá hinde

  (Landstad 1853, 489)

• fruersal] kvinnenes sal i slott, borg eller annen fornem bolig; også (vanligere) fruerstue

• silkebolsterne] bolster: dyne, pute; i denne betydning særlig i danske viser, foreldet i folkespråket (Molbech 1859 Bolster 1). Av norr. bólstr/bolstr, jf. verbet bolstra ‘legge opp i dynge’. Flertallsformen kan bety underdyne og overdyne.

• lydt monne prise] lydt: klart og sterkt (NRO lytt); monne: modalt hjelpeverb, foreldet unntatt i faste uttrykk og i presensformen mon. Her brukt poetisk og arkaiserende sammen med infinitiv av et annet verb som omskrivning for presens, jf. kommentar til .

• times] hende, vederfares en (NRO 1 b)

• red sig] Pronomenet sig er her brukt foreldet eller arkaiserende som en slags etisk dativ, jf. kommentar til .

• høvisk] eg. som passer ved hoffet; sømmelig, anstendig, sedelig. Ifølge Molbech vil høvisk si «anstændig, sædelig, ærbar, tugtig», men anstendig defineres som «passende til Tid, Sted, Skik, og andre udvortes Forhold; sømmelig, værdig», og altså ikke bare av gjennomsnittlig god moral, men også ‘beleven, høflig’ (Molbech 1859 anstændig).

• bad / om din tro] bad om din forsikring, ditt ekteskapsløfte. Uttrykket er vanlig i danske ballader.

• røden guld] I poetisk bruk har uttrykket «det røde gull» vært meget vanlig helt fra norrøn tid, jf. kommentar til .

• bæres det mig for] det forekommer meg, jeg har inntrykk av; brukt om innskytelse, anelse, ofte om lykke eller ulykke (Molbech 1859; NRO bære 2)

• søster min] Etterstilt eiendomspronomen er en norvagisme, og ubestemt form av substantivet ytterligere et norsk talemålstrekk. Om dette sier Ivar Aasen at «Fader, Moder, Broder, Syster, Son, Dotter (og flere lignende) sættes sædvanlig i ubestemt Form, men næsten altid forved Eiendomsordet, f. Ex. Fader min» (Aasen 1864, § 312, anm.).

• skænke nogen bejler min hånd og min tro] løfte om ekteskap (og dermed troskap). Ifølge gammel skikk var det selve ekteskapsløftet eller troskapsløftet, gitt ved forlovelsen, som gjorde forbindelsen rettskraftig. Heller ikke i den tidligste periode etter innføringen av kristendommen var kirkelig vielse nødvendig, dette svarer til at den kanoniske rett forutsatte partenes samtykke som eneste rettsstiftende moment. Den gamle norrøne «handarband» skjedde i rammer av et gilde, der de forlovede gav hverandre hendene, hvoretter først brudens far eller nærmeste slektning og deretter alle de tilstedeværende vitner la sine hender på toppen, så det dannet seg en slags knute. Denne skikken holdt seg i Norge gjennom hele middelalderen (jf. KLNM festermål).

• dertil har jeg ikke tid; dertil er jeg for fro!] Verslinjen er et av tekstens sjeldne eksempler på bruk av pentasyllabler.

• fro] glad, munter, vel til mote (poet.); av ty. froh

• granerne] flertall av gran, Picea. Granen er i nordisk og germansk romantikk gjerne oppfattet som det nordiske landskapets typiske tre, mørkt og dystert, motsatt sydligere og eksotiske tresorter, men ved sin eviggrønne farve samtidig en ekvivalent til dem.

• bares det mig … for] det forekom meg, jeg hadde inntrykk av; brukt om innskytelse, anelse, ofte om lykke eller ulykke (Molbech 1859; NRO bære 2)

• kvæder] kvad (flertall)

• på stand] på stående fot, dvs. mens man ennå står, altså straks. Poetisk og arkaiserende uttrykk.

• Ikke så lige endnu] ikke riktig ennå; «mest litt., foreld. brukt fremhevende, med bet.: nøiaktig; akkurat; nettop; just; (ennu brukt i uttr. som angir tidspunkt)» (NRO like adv. 3)

• Den snittede egeseng med dragehovederne] Drageornamentikken hørte til i stavnen på vikingskip (som utskårne dragehoder) og som utskjæringer på husgavler og portaler (som på Borgund stavkirke). Fra norsk middelalder kjenner man eksempler på veggfaste senger med drageornamentikk, ofte i blanding med planteornamenter. Sengen hadde da en langside og en kortside som stod fritt inne i rommet. Dragekroppen kan slynge seg langs sengen, med dragehodet plassert ved sengeenden. Denne møbelstilen holdt seg langt utover i middelalderen; i Telemark og Setesdal helt frem til 1800-tallet, inntil den ble fortrengt av europeiske impulser. Vanligvis var møblene forarbeidet av gran eller furu, men ekemøbler er kjent fra velstående hjem i middelalderen. Ibsen kan ha sett slike senger i Telemark eller andre steder. Innsamlingen av gjenstander til norske museer skjøt fart i årene fra omkring 1850, og denne møbeltypen kan også ha blitt kjent på grunn av det museale innsamlingsarbeidet i samtiden. Beskrivelsen har ikke sammenheng med den såkalte dragestilen, som er et yngre fenomen.

• våbendrager] den som i eldre tid bar eller førte en ridders våpen i strid og kjempet sammen med ham (Molbech 1859), jf. kommentar til . Våpendrageren angir Gudmunds ridderstatus.

• hel] helt; gradsadverb. Mens he(e)l og halv som adverbiale former virker arkaiserende i norsk på denne tiden, regner Molbech heel som eneform i betydningen ‘meget, overmåte’; «Heel faa Folk. Han blev heel forskrækket» (Molbech 1859 heel 5 b).

• gyldenlæders-sadlen] Gyllenlær var lær (av geiteskinn eller skinn av storfe) med pressede og hevede mønstre. Mønsteret ble belagt med bladgull eller -sølv, og til slutt ble motivene dekorert med farver. Hele overflaten var fylt av mønstre som kunne være både naturalistiske og rent ornamentale. Over dekorasjonen ble det lagt en beskyttende ferniss. Gyllenlær var meget kostbart. Det ble benyttet til tapeter, trekk på stolseter o.l. Hverken gyllenlær (gyldenlæ(de)r) eller sammensetninger med det forekommer noe annet sted i Ibsens produksjon.

• bidslet med ormehovederne] Orm og drage var vanlige innslag i middelalderens emblematikk, og det forekommer en rekke smidde utforminger av slike motiver på dørringer, bisler osv.

• min sølvknappede stav] (om spaserstokk med rett håndtak) med sølvknapp øverst på håndtaket (NRO sølvknappet)

• Han vandred fra bygden som den fattigste svend] Versemålet er romantisk folkevisevers eller balladevers, bi++ '7'8'9 r|R. De mange tetrasyllablene (firestavede taktledd; - ∪ ∪ ∪) er karakteristiske for stilen. Versemålet avløses av prosareplikk .

• agt] sinn, tanke (Molbech 1859 1, «nu sieldent»)

• kummer og ve] sorg og smerte

• friste] prøve, forsøke; friste lykken (Molbech 1859; NRO 1)

• høre] av form konjunktiv, av funksjon imperativ, et arkaiserende innslag

• I bringe mig på stand min silkekåbe blå] De klærne Margit her ber om, har likhetstrekk med Kerstis klær i Landstads beskrivelse av påkledningsscenen i «Líti Kersti» i bl.a. følgende strofer:
  Líti Kersti ha’ pá seg stakkin blá

  der var meire gull, enn der var tráð.

  Líti Kersti ha’ pá seg stakkin rauð

  stikkað var gull etter kvor den saum.

  (Landstad 1853, 439)

• bringe] av form konjunktiv, av funksjon imperativ, et arkaiserende innslag

• på stand] på stående fot, dvs. mens man ennå står, altså straks. Poetisk og arkaiserende uttrykk.

• følge] av form konjunktiv, av funksjon imperativ, et arkaiserende innslag

• flugs] med hast, uten å nøle, straks

• fruerstuen] kvinnenes rom i slott, borg eller annen form for bolig. Også Fruersal.

• klæde mig høvisk i fløjel og skind] høvisk, her: staselig, til fest. Margit vil kle seg i stasklær, en fløyelsdrakt kantet med skinn. Slike klær var kostbare, og derfor forbeholdt overklassen.

• skarlag] skarlagen; kostbart stoff, tøy av strålende rød farve, særlig brukt i middelalderen eller i embetsdrakt, kardinaldrakt (poet.) (NRO 1)

• mår] hermelin. Måren har svært fin pels, og mårskinn var eksportvare fra Norge i middelalderen. Ordet forekommer ikke sjelden i danske ballader, jf. formelen svøbt i Maar.

• vinde] bevege noe (tvinne noe) rundt en gjenstand e.l., slik at det slutter seg helt om denne, f.eks. vinde tråd omkring en spole (Molbech 1859 1)

• bære] av form konjunktiv, av funksjon imperativ, et arkaiserende innslag

• får at] Flere modale hjelpeverb kunne i eldre språk brukes med infinitivsmerke, der funksjonen med å nå bare er transitiv (jf. NRO I få 4). Faae at forklares meget dekkende av Molbech (faae 5 c): «med infin[itiv] en Nødvendighed af noget tilkommende (dog med et mindre stærkt Udtryk, end hvor maa eller skal bruges og m[ed] Bibegreb af Ulyst)».

• ud til venstre] Ibsens bruk av høyre og venstre side av scenerommet har sammenheng med det klassiske perspektiv- og kulisseteateret, jf. kommentar til .

• hil eder] vær hilset (poet., arkais.); dansk form som svarer til norr. heill (adj., hel; uskadd; frisk og lykkelig). Eder er objektsform; derimot i norr. heill þú (jf. Falk & Torp 1900, 33).

• lider dog vel] danisme uten motsvarighet i norsk. Verbet svarer til like; «befinde sig, være i en (god ell. slet) Tilstand» (Molbech 1859 1 lide 4). Jf. Oehlenschlägers Axel og Valborg (1810), første akt: «Hvor lider Valborg?» (1858–59, b. 4, 142).

• fattes] mangler (NRO 1)

• ganger] ridehest, til forskjell fra stridshingst; poetisk stil, foreldet i dagligspråket på 1850-tallet, forekommer ofte i balladediktningen (Molbech 1859 2)

• høvisk] eg. som passer ved hoffet; sømmelig, anstendig, sedelig. Ifølge Molbech vil høvisk si «anstændig, sædelig, ærbar, tugtig», men anstendig defineres som «passende til Tid, Sted, Skik, og andre udvortes Forhold; sømmelig, værdig», og altså ikke bare av gjennomsnittlig god moral, men også ‘beleven, høflig’ (Molbech 1859 anstændig).

• bæres det mig for] det forekommer meg, jeg har inntrykk av; brukt om innskytelse, anelse, ofte om lykke eller ulykke (Molbech 1859; NRO bære 2)

• til sinde] NRO regner uttrykket som en arkaiserende variant av til sinns (NRO sinn 1 a b). Her er formen nødvendig som rimord til Kvinde; Molbech skiller ellers mellom til Sinds om hensikt, og «at føre sig noget til Sinde (tænke derpaa, komme ihu)» (Molbech 1859 Sind).

• højligen] i høy grad. Ifølge Løkke 1855, § 147, anm. 1 er -en lagt til adjektiver på -lig og -ig som adverbendelse. Da -lig allerede er både adjektiv- og adverbendelse, anser Løkke -en som unødvendig.

• herremand] av norr. herramaðr ‘stormann, herre, mann av god ætt’

• sige … på] beskylde, gi en skylden for noe (Molbech 1859 sige 4); utsette på, kritisere (NRO si 2 i)

• herr ridder] I en kongelig forordning fra Magnus Lagabøte av 1277, gjengitt i islandske annaler, ble det bestemt at de to øverste klassene i hirden, lendmenn og skutelsvenner, heretter skulle tituleres henholdsvis baroner og riddere. En ridder(mann) hadde altså en tilsvarende posisjon som en skutelsvenn hadde tidligere. Samtidig med at titlene baron og ridder ble innført, fikk begge klassene rett til å bære herre-tittelen.

• For sandt] sannelig, for visst; også for sand, begge er arkaiserende uttrykk (NRO for 11 b)

• fejler] av fejle, begå en feil (Molbech 1859 feile 1)

• i tiende led] i tiende ættledd, dvs. tiende generasjon etter den som danner utgangspunkt for beregningen. Jf. Dekalogen (2. Mos 20,2–17) med det velkjente uttrykk at Gud «hiemsøger fædres misgierning paa børn, paa dem i tredie, og paa dem i fjerde led», og «giør miskundhed mod tusind led», samt 5. Mos 23,2–3 «i tiende led».

• Tilvisse] visselig, sannelig. NRO (viss 3 e) skiller mellom bekreftende og ironisk bruk; «med skjult Bitterhed». Svarer til norr. at vísu, til víss.

• Hel] helt, mye; gradsadverb, jf. kommentar til

• tykkes mig] jeg synes, mener, har til oppfatning (arkais.) (NRO tykke 1 a)

• ret som] akkurat da, idet; ret er her forsterkende til som

• eders kappe] Kappen var en fast del av mannsdrakten, og i alle fall frem til 1200-tallet, da den ble båret over en knekort kjortel, var den et tydelig overklassesymbol. Den bestod av et stort rektangulært eller sirkelskåret tøystykke, holdt sammen i halsen med en spenne. Mannskjortelen ved begynnelsen av 1300-tallet var sid, men ble igjen kortere mot slutten av århundret. Eder er objektsform av det personlige pronomenet I (2. person flertall).

• det bæres mig for] det forekommer meg, jeg har inntrykk av; brukt om innskytelse, anelse, ofte om lykke eller ulykke (Molbech 1859; NRO bære 2)

• kvindfolk] Ordet kvinnfolk kan være brukt arkaiserende, med utgangspunkt i norr. kvennmaðr om kvinne.

• trøstig] tillitsfull, modig, uten frykt (av trøst), det som under lidelse og ulykke gir en formildende forestilling om eller følelse av et nærværende eller kommende gode, dvs. finne trøst i noe (Molbech 1859)

• kval og harm] pine (smerte) og sorg

• Hvorlunde lever eders søster kære?] Versemålet er romantisk folkevisevers eller balladevers, bi++ '7'8'9 r|R. De mange tetrasyllablene (firestavede taktledd; - ∪ ∪ ∪) er karakteristiske for stilen. Versemålet avløses av prosareplikk .

• Hvorlunde] hvordan, på hvilken måte; jf. norr. lund ‘vis, måte’, «et forældet Ord, som i vort Sprog endnu haves i de sammensatte Adverbier: hvorlunde, ingenlunde, mangelunde, nogenlunde» (Molbech 1859 Lund). Her brukt arkaiserende.

• hel vel] helt vel, meget godt; heel: gradsadverb, jf. kommentar til

• fordum] i forlengst tilbakelagt tid, i fortiden, i gamle dager (Molbech 1859)

• rænke] list, forstillelse, snedig påfunn, brukt i hemmelighet for å oppnå noe. «Baade List og Rænker forudsætte skiulte Midler for at naae en Hensigt – men kun de Handlinger, som medføre en utilladelig Forstillelse, kaldes Rænker » (Molbech 1859).

• kommer ihu] minnes, husker (NRO ihukomme 1 a)

• høvisk] eg. som passer ved hoffet; sømmelig, anstendig, sedelig. Ifølge Molbech vil høvisk si «anstændig, sædelig, ærbar, tugtig», men anstendig defineres som «passende til Tid, Sted, Skik, og andre udvortes Forhold; sømmelig, værdig», og altså ikke bare av gjennomsnittlig god moral, men også ‘beleven, høflig’ (Molbech 1859 anstændig).

• var I mig begge så blide] blid: vennlig, mild, både av utseende og tale; å være blid og føyelig (Molbech 1859). Være en blid: være gunstig stemt mot, være glad i en (NRO blid 2).

• jomfruer små] unge, ugifte kvinner av god ætt; uttrykk i balladestil. Adjektivet smaa går ikke på størrelse, men står nærmest utfyllende til Jomfruer; jf. tilsvarende «Líti Kersti».

• monne] modalt hjelpeverb, her brukt poetisk og arkaiserende sammen med infinitiv av et annet verb som omskrivning for presens, jf. kommentar til

• til sinde] NRO regner uttrykket som en arkaiserende variant av til sinns (NRO sinn 1 a b). Her er formen nødvendig som rimord til Kvinde; Molbech skiller ellers mellom til Sinds om hensikt, og «at føre sig noget til Sinde (tænke derpaa, komme ihu)» (Molbech 1859 Sind).

• svært] her: vanskelig, møysomt, besværlig (Molbech 1859 svær 2)

• arm] ussel, dårlig (Molbech 1859 2)

• fro] glad, munter, vel til mote (poet.); av ty. froh

• som dengang jeg var smådreng i den fattige bo] smådreng ‘smågutt’ (NRO); en bo ‘bolig’ (Molbech 1859). Smådreng (av norr. drengr) er dessuten en vanlig betegnelse i balladene, brukt om ung tjener. Jf. følgende strofe fra «Falkvorð Lommannson»:
  Deð var Falkvorð Lommannson

  han kom seg riðand i gárð

  in sá springe den liten smádreng

  seje han tiðend ifrá.

  (Landstad 1853, 298)

• Vel Eder] vel den som ‘lykkelig den som’ (NRO vel adv. A 2 d b). Eder er høflig tiltale brukt til én person, men av form 2. person flertall og av funksjon objekt. Molbech (1859 vel C) regner vel her som en interjeksjon med dativ, «hvor man yttrer Tilfredshed, ønsker sig eller andre til Lykke med noget; (det modsatte af: Vee!)».

• huer mig] passer meg, behager meg (litt.) (NRO I hue 2)

• alt som] som, i overensstemmelse med hvordan (NRO alt adv. 2)

• sidder mig næst] sitter meg nærmest; næst: superlativ av nær «(men bruges i Særdeleshed hvor man betegner, at en gienstand i Følge, Orden, Rang, er den nærmeste efter en anden)» (Molbech 1859)

• til måde] være en til måte: passe en, være passende, behagelig for en (arkais.) (NRO måte 2)

• fromme] nytte, gagne. Som verb er dette eneste forekomst hos Ibsen; det mangler i NRO og er meget sjeldent, men det forekommer én gang hos Wergeland, i minnedikt over Herman Ruge i 1843 (Wergeland 1918–40, del 1, b. 3, 123).

• hvi] hvorfor (poet., arkais.) (NRO)

• er jer ikke med] med i motsetning til mot; «Det er mig ikke méd: ikke efter mit Sind» (Molbech 1859 med B)

• Guds fred] alminnelig hilsen, ofte brukt i salmer, især på 1800-tallet, jf. kommentar til

• bleven] perf. part. av det sterke verbet blive

• huld] tro, trofast, hengiven; her: om lykken er vennlig stemt mot meg; dvs. dersom jeg er heldig. Av norr. hollr. Litterær germanisme; ukjent i dansk talespråk (Molbech 1859).

• fuldt vel] meget godt (NRO full 3 c), av fuld ‘fullkommen, hel’ (Molbech 1859 fuld 2), dvs. helt godt, bra

• forsand] sannelig, for visst; « for sand, i ældre Skrifter: for vist » (Molbech 1859 sand 3). Mens Molbech regner sand som adjektiv, regner NRO det som substantivert (jf. sann, subst.) og setter for sann lik for sant (eg. ‘som sannhet’).

• friste] (komme til å) oppleve, erfare, utholde, tåle (mest litt.) (NRO 2)

• fredløs] Den strengeste straff etter norrøne lover var fredløshet. Den fredløse stod ikke under lovenes beskyttelse, og kunne ustraffet drepes av alle.

• tyet … ind] ty: søke (hen til, inn til, inn i), særlig for å finne vern, le, ly (NRO I ty 2 b)

• alt som dengang] akkurat som den gang (NRO alt adv. 2)

• livet vil hver mand friste] hvert menneske ønsker å bevare livet; friste ‘oppholde, forhale, bevare’ (NRO II friste); «i den Talemaade: at friste Livet» (Molbech 1859 friste 1)

• bolster] dyne, pute; i denne betydning særlig i danske viser, foreldet i folkespråket (Molbech 1859 1). Av norr. bólstr/bolstr, jf. verbet bolstra ‘legge opp i dynge’.

• kvide] sorg, smerte (poet.); «en høi Grad af Lidelse eller Nød; og særdeles om indvortes eller Siælslidelse» (Molbech 1859 Qvide)

• horn og krus] Horn: drikkebeger laget av horn, ofte rikt dekorert. Fra senmiddelalderen finnes det også drikkehorn i hvalrosstann og tre. Med Kruus er her trolig ment de Sølvkruse som er nevnt i sceneanvisningen til første akt, men krus er en type drikkekar som nok tilhører en senere periode enn den tiden handlingen i Gildet paa Solhoug er lagt til.

• tykkes mig] jeg synes, mener, har til oppfatning (arkais.) (NRO tykke 1 a)

• usselig] ussel, elendig (NRO 1); «et forældet Udtryk for usel»; ussel (eg. usæl, uheldig, ulykkelig) ‘arm, fattig, ulykkelig’ (Molbech 1859)

• fast] nesten

• Skrinlagt] skrinlegge: begrave en avdød, jordfeste. Ibsen bruker ordet her, i Kjæmpehøien 1850 og i diktet «Til Norges Skjalde» (1850).

• over strande] uttrykk i balladestil, lignende betydning som «over land og strand»

• vide] vidt omkring (av norr. víða)

• bo] flertallsform av verbet, i rimposisjon. Flertallsbøyning av verb forsvant gradvis i norsk, og dette er ett av de få stedene der flertallsbøyningen er beholdt i Gildet på Solhaug 1883.

• thi] for, av den grunn at (NRO ti 2). Av norr. þvíat, konjunksjon som innleder en begrunnelse for de foregående ytringer (Molbech 1859 1).

• hilded] pret. av hilde: dåre, lokke, få i sin makt (NRO hilde 2). Opprinnelig å fange eller binde noe(n), jf. Molbech 1859 Hildegarn: «Garn, hvormed man hilder eller fanger, f. Ex. vilde Dyr; og figurl.: Lokkelse, Forførelse».

• klageligt] bedrøvelig, sørgelig, trist (NRO klagelig 1)

• sorrigfuld] sorgfull; en arkaiserende og poetisk form. Sorg «skreves fordum, og tildeels endnu, Sorrig » (Molbech 1859 Sorg). Formen «sorrig» forekommer hyppig både i Kingos og Guldbergs salmebøker, og ble dessuten brukt i de nytestamentene som Det norske bibelselskap utgav mellom 1819 og 1830.

• fro] glad, munter, vel til mote (poet.); av ty. froh

• arted dig alt til] utviklet deg til, vokste frem til å bli (NRO arte 2)

• Alt som bedst] så godt som mulig, etter beste evne (NRO best 6)

• viv] hos Molbech bare i betydningen ‘hustru’, men i NRO (2) også arkaiserende om kvinne; begge betydninger finnes også i norrønt (víf)

• skald] norr. skáld, vanlig ord i romantisk språkbruk. Allusjon til norrøn kultur er derfor indirekte.

• kvide] sorg, smerte (poet.); «en høi Grad af Lidelse eller Nød; og særdeles om indvortes eller Siælslidelse» (Molbech 1859 Qvide)

• vånde] smerte, pine; av norr. vandi (Molbech 1859 Vaande 2)

• for hånde] for hånden, til stede; av norr. fyrir hendi/hǫndum (jf. ODS Haand)

• abildgrene] eplegrener, av abild, norr. apallr. Regnes allerede av Molbech (1859) som foreldet i dansk; her i poetisk funksjon. Jf. abildgård ‘eplehave’; slik hos Wergeland om blomstrende epletrær i diktet «Eivindvig»: «Abildgaardens hvide Fane» (Wergeland 1918–40, del 1, b. 1, 354).

• hvorlunde] hvordan, på hvilken måte; jf. norr. lund ‘vis, måte’, «et forældet Ord, som i vort Sprog endnu haves i de sammensatte Adverbier: hvorlunde, ingenlunde, mangelunde, nogenlunde» (Molbech 1859 Lund). Her brukt arkaiserende.

• de franske riger] Det franske området bestod tidlig på 1300-tallet av flere riker. I de fleste av disse rikene var kongen i Paris anerkjent som overherre.

• fra Bergen med et fyrsteligt tog … kongens brud] Audun Hugleikssons historiske rolle som forhandler om bryllup er omtalt i innledningen. Ibsens fremstilling er uhistorisk.

• prinsessen] Den historiske Audun Hugleiksson forhandlet i 1295 om ekteskap mellom den franske prinsesse Isabella av Joigny og tronfølgeren hertug Håkon (den senere kong Håkon 5. Magnusson), men noe ekteskap kom ikke i stand. Hertug Håkon ble gift med Eufemia av Arnstein i 1299, men lite tyder på at Audun Hugleiksson hadde noe med denne ekteskapsinngåelsen å gjøre. Audun Hugleiksson førte ingen fransk prinsesse hjem til Norge som kongens brud, og Ibsens fremstilling er altså uhistorisk, jf. innledningen.

• prud] prektig, herlig, edel (av norr. prúðr); «ædel og høi i Sind og af Udseende; (et forældet, men af nyere Digtere efter Oehlenschl. atter optaget Ord).» (Molbech 1859)

• livsaligste] livsalig: elskelig, yndig, deilig (arkais.), særlig om kvinne (NRO 1). Her i absolutt superlativ, dvs. i svak form (-ste) om den høyest tenkelige grad uten sammenligning (da i sterk form: -st), jf. Jakob Løkkes Modersmaalets Grammatik (1879, § 56, anm.).

• tilhobe] til sammen, sammen

• svært] her: vanskelig, møysomt, besværlig (Molbech 1859 svær 2)

• Det var sig] uttrykk i balladestil med versutfyllende funksjon; «det var en natt»

• snekkens] snekke, norr. snekkja; et lett seilfartøy eller jaktskip. Ifølge Molbech (1859) var ordet gått av bruk da det ble gjenopptatt i dansk av nyere forfattere som Suhm og Oehlenschläger.

• alt med] uttrykk i balladestil; adverbialet alt har en utfyllende, rytmisk funksjon

• klageligt] bedrøvelig, sørgelig, trist (NRO klagelig 1)

• Genmæled] svarte

• kæk] freidig, frimodig, djerv (NRO kjekk 1 a), med ubøyd form i fritt predikativ, her: hun var kjekk da hun svarte ham

• sagtelig] langsomt, bedagelig; uttrykk i balladestil (poet., litt.) (NRO saktelig); på en sakte måte, stille (Molbech 1859)

• Alle helgener] utrop, særlig som uttrykk for skrekk eller forferdelse (arkais.) (NRO helgen 1). Stående uttrykk med rot i den katolske helgenpåkallelse.

• listelig] adv., kan bety både ‘forsiktig, lavt’ og ‘underfundig’

• frejdig og fro] allitterasjon; freidig ‘uforferdet, frisk, modig’ (Molbech 1859 1), fro ‘glad, munter, vel til mote’ (poet.); av ty. froh

• fordum] i forlengst tilbakelagt tid, i fortiden, i gamle dager (Molbech 1859)

• i en fart] moderne bruk av substantivet fart. I (en) Fart, i Farten forekommer også hos Wergeland og svarer, som her, til nåværende bruk og NROs forklaring ‘raskt, på meget kort tid’, mens Molbech henfører uttrykket til (et skips) hastighet: «hastig Bevægelse. Skibets Fart. Med en Fart, i en Fart» (Molbech 1859 Fart 3).

• ræddes] føle redsel, være redd (litt.) (NRO reddes)

• frydeligt] frydefullt, gledefullt, gledelig (arkais.) (NRO). Det mangler hos Molbech (1859), som har frydefuld og frydrig, men frydelig er godt belagt i dansk både før og på hans tid.

• fast] nesten

• Ha-ha-ha! Han vil ikke tro, det er mig!] Versemålet er romantisk folkevisevers eller balladevers, bi++ '7'8'9 r|R. De mange tetrasyllablene (firestavede taktledd; - ∪ ∪ ∪) er karakteristiske for stilen. Versemålet avløses av nytt versemål .

• Tilvisse] visselig, sannelig. NRO (viss 3 e) skiller mellom bekreftende og ironisk bruk; «med skjult Bitterhed». Svarer til norr. at vísu, til víss.

• faldet mig ind] falt meg inn; her: jeg ville aldri kommet på den tanken, perf. part. av falde (NRO falle 4 b)

• huldre] I norsk folketro tilhører hulder og huldrekall det såkalte huldrefolket (av norr. huldumaðr ‘gjemt eller skjult folk’), som holder til under jorden, ofte i hauger. De er rike og eier gårder, husgeråd og buskaper i likhet med menneskene. Huldrefolket er forbundet med ulike former for musikk. Dersom menneskene ikke holder seg til venns med dem, kan de bli påført skade. Huldrefolket er ofte ute etter menneskenes eiendeler, buskap og barn, og kan forbytte dem med sine egne (jf. såkalte byttinger). Huldra kan ha skikkelse av en vakker, erotisk forførende kvinne, umulig å skille fra et menneske, så nær som ved den dyriske halen som stikker frem under skjørtekanten. Huldrefolket opptrer i en rekke norske sagn, bl.a. i «En Signekjærrings Fortællinger» og «Huldreæt» (Asbjørnsen 1845–48, b. 1).

• kogler] kogle: forblinde, fortrylle; jf. kommentar til

• gækker] gjække: erte, narre, føre bak lyset (Molbech 1859)

• hilder] hilde, her: vikle inn, jf. kommentar til

• bæres mig for] det forekommer meg, jeg har inntrykk av; brukt om innskytelse, anelse, ofte om lykke eller ulykke (Molbech 1859; NRO bære 2)

• hvorlunde] hvordan, på hvilken måte; jf. norr. lund ‘vis, måte’, «et forældet Ord, som i vort Sprog endnu haves i de sammensatte Adverbier: hvorlunde, ingenlunde, mangelunde, nogenlunde» (Molbech 1859 Lund). Her brukt arkaiserende.

• din harpe i ære] Harpemusikken var ikke levende på 1800-tallet, tradisjonen var utdødd. Tradisjonen var ennå ganske utbredt på 1600-tallet, og særlig i Østerdalen har harpen sannsynligvis stått særlig sterkt. I løpet av 1700-tallet ser det ut til at instrumentet har vært på vei ut, og etter 1800 var det bare i enkelte bygder i Østerdalen, Trøndelag og på Vestlandet at man en tid kunne høre harpespill (Aksdal & Nyhus red. 1993, 40–41). I balladediktningen var harpen dikterens og sangerens instrument, ofte med magisk kraft.

• Sprungen] samsvarsbøyd perf. part. av verbet springe

• Hist] der borte (NRO 1)

• Jeg vandred i lien … i hjertets grund] De to strofenes versemål er folkevisevers, bi+ '9 '9 '8 '8 A A b b. Formen er rikt representert hos Landstad, men fortrinnsvis med nystev- eller springer-rytme, som ikke har vunnet gjenklang hos Ibsen. Glæser har komponert melodrama til denne teksten.

• de småfugle] Foranstilt bestemt artikkel kalles «adjektivets foranstilte bestemte artikkel», idet den regelmessig står foran et adjektiv. At den, som her, står foran substantivet, regnes som et resultat av innflytelse fra tysk og er forholdsvis sjelden der substantivet står uten bestemmelse, «Dog hyppig i danske folkeviser» (Falk & Torp 1900, 62).

• listeligt] adv., kan bety både ‘forsiktig, lavt’ og ‘underfundig’

• § Den spirer så let … i hjertets grund] folkevisevers, ufullstendig strofe, bi+ '8 '8 b b, jf. kommentar til §

• ret] nøye, nøyaktig, ganske (Molbech 1859 adv. 3)

• § Den vokser som eken … sorger og sange] folkevisevers, ufullstendig strofe, bi+ '9 '9 A A, jf. kommentar til §

• Over tilje med sang … må sig brede] Strofens versemål er folkevisevers, bi++ ('8 '7)² '8 '4 '3 (a B)² c c B. Slike strofeformer i folkelig rytme og med kortlinjer i strofeavslutningen er svært typiske for det romantiske dramaet. Glæser har komponert en marsjlignende sats til denne teksten. Satsen har både forspill, mellomspill og etterspill i orkesteret, og musikken har et festlig preg.

• tilje] gulv (poet.); særlig i rom hvor det er dans eller fest (NRO 1 b). Substantivet tilje kommer av norr. þilja ‘gulvplanke’, vanlig ord i balladene.

• den frue mild] formulering i balladestil; mild vil her si ‘blid, vennlig’. Adjektivet mild blir ofte brukt om heltene i ridderdiktningen; det er en sentral ridderdyd å ta godt imot gjestene med god mat og godt drikke.

• fodsti] Den eldre formen sti er ifølge NRO «mest dialektisk», men svarer i eldre språk til både fodsti i dansk («Vei for Gaaende, Gangvei», Molbech 1859), ty. Fusspfad, -steig og eng. footpath.

• Lad fedlen klinge … den væne lilje] krønikestrofe, bi+ '8 '8 '7 '8 '8 '7 a a B c c B. Strofeformen ble ofte benyttet under den romantiske gjenopplivningen av de middelalderlige folkestrofene. Glæsers komposisjon til denne teksten skal gi inntrykk av dansk folkedans. Den innledes av tomme kvinter med folkelig karakter. Melodikken (i alle fall takt 22–25) kan være inspirert av dansk folkemusikk.

• fedlen] sammen med bl.a. fedel, fidel, fiddel, fele uttrykk for fiolin eller fiolinlignende instrument, ofte om mer tarvelige og folkelige utgaver av instrumentet. Formen var allerede alderdommelig, jf. tallrike belegg på fele hos Wergeland; d-en svarer til ð i norr. fiðla, t i middelalderlatin vitula; Fiddel hos Molbech (1859). Fungerer her som et folkelig innslag.

• træder vi dansen] fast balladeuttrykk; trøa dansen eller trøa i dansen, jf. følgende strofe fra balladen «Olaf Liljukrans»:
  Höyre du Olaf Liljukrans

  stíg af hesten og troð i dans!

  (Landstad 1853, 355)

• trine på tilje] parallelluttrykk til træde Dandsen; trine ‘gå, trå, trø’. Substantivet tilje kommer av norr. þilja ‘gulvplanke’, vanlig ord i balladene. Med henvisning til dette tekststedet skriver NRO (tilje 1 b): «poet., gulv (særl. i rum hvor der er dans ell. fest)».

• Den jomfru brænder så skær som et blod] Jomfruen (i betydningen ‘den unge kvinnen’) har blussende, røde kinner; av Skærhed og sammensetningen skærhudet, «som har en klar, fiin Hud» (Molbech 1859). Meningen er da at blodets røde farve lyser igjennom den skjære huden.

• det er sig] Pronomenet sig er her brukt foreldet eller arkaiserende som en slags etisk dativ, jf. kommentar til .

• smådreng] smågutt, jf. kommentar til

• bold og god] bold: sterk, rask og dristig, tapper (NRO); god: dyktig, flink (NRO 3 a)

• Bare det ikke kommer til at angre dig] bare du ikke kommer til å angre deg. Det-konstruksjonen er et arkaiserende innslag og et mellomstadium mellom subjektløse setninger i norrønt og tilsvarende setninger med personlig subjekt i nyere språktrinn (men ennå med varianter som «Det synes meg», «Det ergrer meg» ved siden av «Jeg synes», «Jeg ergrer meg»).

• Lad du mig om det] overlat det til meg; om betyr her ‘angående’ (som i nok om det); det er en elliptisk versjon av «lad ham, mig osv. om det» (ODS IV om 6.2, sp. 449)

• voveligt] farlig, risikabelt (NRO vågelig)

• foged] nedertysk lånord, brukt om embetsmenn som ivaretok kongens interesser i kjøpstedene. Det kom i bruk i senmiddelalderen. Det kan derfor være en anakronisme når Ibsen benytter denne embetsbetegnelsen i et stykke som foregår i 1302. Jf. kommentar til .

• herrebud] kongens bud; Herre brukt som tittel og i tiltale til kongen og andre høytstående menn

• tilsinds] å være av et visst sinnelag, å ha i sinne (Molbech 1859)

• gøre mig nytte] være nyttig for meg. Uttrykket «gjøre (en, noen) nytte» finnes ikke i NRO, ODS eller Molbech; det kan være en sammenblanding av «gjøre seg noe til nytte» (om subjektet selv) og «gjøre nytte » (om andre eller noe annet).

• kongens lov agtes ikke stort her inde i bygderne] Det var en vanlig oppfatning, både på Ibsens tid og senere, med en viss støtte i virkeligheten, at kongen hadde liten direkte kontroll over det som foregikk i landet.

• staut] kraftig, høyreist (og selvtrygg) skikkelse og holdning (NRO 1)

• bøde både for bruderov og manddrab] Bøter var den vanlige straffen i Norge i middelalderen, og både bruderov og manndrap var alvorlige forbrytelser som det måtte betales tunge bøter for. I utgangspunktet var bruderov úbótamál, dvs. et brotsverk der forbryteren er fredløs selv etter at bøtene er betalt, men i praksis kunne han kjøpe seg fred. Mord, dvs. at liket ble skjult eller drapet ikke ble lyst, var også úbótamál, ellers kunne drap på dette tidspunktet sones med bøter. Drapsboten ville bestå av en bot til kongen for å ha drept en undersått, þegngildi, en bot til de nærmeste arvingene til den drepte og betaling for grið, ‘fred’.

• Å tal! Bliv ved! Lad mig lytte dertil] Versemålet er romantisk folkevisevers eller balladevers, bi++ '7'8'9 r|R. De mange tetrasyllablene (firestavede taktledd; - ∪ ∪ ∪) er karakteristiske for stilen. Versemålet avløses av prosareplikk .

• yndelige] yndefull, yndig. Om avledning med -(e)lig, jf. kommentar til .

• hu] kjærlighet, lyst, attrå (NRO 2)

• tør] Betydningen kan her være ‘våge, driste seg til’ (Molbech 1859 1, 2). Molbech anfører at betydning 2 er en germanisme som brukes mest i «daglig, ucorrect Tale», og videre: «Undertiden bliver det i visse Tilfælde uvist, om der ved Ordet tør menes: at driste sig, eller at have Lov til; og i saadanne Tilfælde er Brugen af tør aldeles udansk».

• for sandt] sannelig, for visst; også for sand, begge er arkaiserende uttrykk (NRO for 11 b)

• alferne] alv, norr. alfr, betegner i norsk folketro og diktning overnaturlige, men menneskelignende vesener, til forskjell fra huldrefolk (i folketroen et underjordisk folk som kan lokke mennesker ned til seg), vetter (overnaturlige vesener som holder seg nær menneskene, gjerne underjordiske, knyttet til såkalte vettehauger) og tusser (underjordiske vesener, av norr. þursi eller þuss – også i betydningen troll). Skillet mellom huldrefolk, vetter, tusser og alver er uklart. Alvene ble av nasjonalromantikerne oppfattet som en personifikasjon av norsk natur. Betegnelsen var ofte brukt i diktning om vakre, lokkende kvinnevesener. Det var en vanlig oppfatning i norsk folketro at alvene kunne være farlige. Faye hevder at forestillinger om «Lysalfer» og «Svartalfer» fra norrøn mytologi lever videre i senere tiders folkelige forestillinger om disse naturvesenene: «Den norske Almue [tror paa] en Mellemting af Lys- og Svartalfer, da de vel ere lyse, smukke og livlige; men dertil slemme og skadelige» (Faye 1844, 47). Det siste går igjen i sykdomsnavn som «elveblest» (urtikaria) ‘pust av alver’ og «alveskudd», jf. den danske betegnelsen på balladen «Olaf Liljukrans» – «Elverskud». Alver forekommer i flere av Ibsens ungdomsverker.

• ungmøer hulde] vennligsinnede, trofaste ungpiker; jf. kommentar til

• arnens glød] arne: åre, peis (litt.) (NRO 1)

• du sang for mig … både gud og hans ord] Signe gjenforteller her innholdet av balladen «Villemann og Magnill», som i Landstads Norske folkeviser bærer tittelen «Gaute og Magnhild». Landstad gjengir også en variant av balladen der kjæresteparet heter Guðmund og Signelita.

• nøkken] Nøkk, norr. nykr, var i norsk folketro et overnaturlig vesen som holdt til i innsjøer, elver og fosser. Nøkken var et listig og ondskapsfullt vesen som ville trekke mennesker ned i vannet. Den kunne vise seg dels som et menneskelig vesen, dels som en (hvit) hest. Dens forføreriske vesen (med erotiske undertoner) spiller ofte en viktig rolle i folkevisene. Tradisjonelt var det fossegrimen som var musikkens mester, men fordi begge holdt til i vann, har fossegrimens egenskaper farvet av på nøkken. Motivet var mye benyttet i romantisk diktning, jf. f.eks. Welhavens dikt «Nøkken i Kværnen», Nyere Digte 1845 (Welhaven 1990–92, b. 2, 121–23). Ibsen benytter motivet også bl.a. i Sancthansnatten (HIS 1, bl.a. s. 425 l. 8), i Olaf Liljekrans (HIS 2, bl.a. ) og i dikt som «Midnatsstemning», «Møllergutten» og «Med en Vandlilje».

• tæt under strande] like ved, på stranden. Uttrykk i balladestil, jf. følgende strofe fra «Olav og Kari»: «Olav han rider sør undir øy / å fester a Signelill den vene møy» (Blom & Bø red. 1981, 97).

• smådreng] smågutt, jf. kommentar til

• tilsinde] Molbech skiller mellom til Sinds om hensikt, og «at føre sig noget til Sinde (tænke derpaa, komme ihu)» (Molbech 1859 Sind).

• mødig og mod] allitterasjon; begge betyr ‘trett, utmattet’

• kvide] sorg, smerte (poet.); «en høi Grad af Lidelse eller Nød; og særdeles om indvortes eller Siælslidelse» (Molbech 1859 Qvide)

• lydt] klart og sterkt (NRO lytt)

• liljerne] vannlilje (Nymphaea alba), også kalt bl.a. nøkkerose eller nøkkeblom. Blomsten på den hvite vannliljen er ca. ti cm i diameter. Planten vokser i ferskvann, har en tykk rotstokk og langstilkede blomster og blader som flyter på overflaten. Bunnen på vokseplassen er mudret og løs. I folketroen er planten ofte satt i forbindelse med vetter som holder til i vann, bl.a. nøkken. Planten symboliserer fristelse og fare, gjerne i tilknytning til erotikk (Høeg 1974, 466–68).

• frydeligt] frydefullt, gledefullt, gledelig (arkais.) (NRO). Det mangler hos Molbech (1859), som har frydefuld og frydrig, men frydelig er godt belagt i dansk både før og på hans tid.

• tyktes … mig] pret. av tykke: synes, mene, ha til oppfatning (arkais.) (NRO tykke 1 a)

• jeg kan fuglenes røst forstå] I eddadiktet «Fåvnesmål» fortelles det at når helten Sigurd Fåvnesbane får dragen Fåvnes blod på tungen, forstår han hva fuglene synger. For øvrig er det vanlig både i eventyr og ballader at fugler kan kommunisere med mennesker.

• under lide] uttrykk i balladestil, ofte med ubestemt betydning; ‘ute i skogen, ute i naturen’ (NRO li). Dativ hunkjønn av li(d); e-endelsen kan ikke her komme av entall -u, og må følgelig være av flertall -um. Dansk-norskens syntax har «solen skinner i lide» som et parallelt eksempel (Falk & Torp 1900, 31).

• kende] vite om (NRO kjenne B 1 a)

• bier] venter tålmodig

• monne] modalt hjelpeverb, her brukt poetisk og arkaiserende sammen med infinitiv av et annet verb som omskrivning for presens, jf. kommentar til

• sagtelig] langsomt, bedagelig; uttrykk i balladestil (poet., litt.) (NRO saktelig); på en sakte måte, stille (Molbech 1859)

• Hvi] hvorfor (poet., arkais.) (NRO)

• hvorlunde] hvordan, på hvilken måte; jf. norr. lund ‘vis, måte’, «et forældet Ord, som i vort Sprog endnu haves i de sammensatte Adverbier: hvorlunde, ingenlunde, mangelunde, nogenlunde» (Molbech 1859 Lund). Her brukt arkaiserende.

• ikke hverken] ett av de tidligste litterære eksempler i norsk på at ikke settes inn foran hverken for å tydeliggjøre nektelsen (jf. NRO hverken b, med tillegg om at forekomsten av foranstilt nektelse er sjelden, og med dette tekststedet som belegg). Ifølge Norsk Ordbog er dette annerledes i talemål: «I gode Maal ofte(st) med foransat Negtelse; ‘ikkje gvarkje’ […] ‘inkji kvaarjen’» (Ross 1895 korkje).

• mørkt eller lyst … i mit bryst] Margits beskrivelse kan minne om Henrik Wergeland: «Den norske Udvandrede i Brasilien» (1837):
  Det er en Dag som under Jorden

  som Sommernætterne i Norden.

  O hvor fantastiskt Lys! Hvormeget

  det ligner dog mit Indres eget!

  (Wergeland 1918–40, del 1, b. 2, 101)

• ret som] ganske, aldeles, akkurat som om; ret er her forsterkende til som

• huldren] Huldra hører ifølge norsk folketro til blant de underjordiske, jf. kommentar til .

• Hvad fattes dig] hva er i veien med deg, hva feiler deg? (NRO)

• kvæde] kvede, synge (Aasen 1873 kveda 2); «Nu sieldent, og kun hos Digtere» (Molbech 1859 qvæde 1)

• og rammed mig døden, når solen randt] Når Margit vil lokke Gudmund i berg, forestiller hun seg selv i rollen som et troll. I norsk folketro kan trollene fritt ferdes ute om natten, men må tilbake i berget så snart solen rinner. Dersom de ikke rekker dette, og sollyset når dem, sprekker de og dør.

• fordum] i forlengst tilbakelagt tid, i fortiden, i gamle dager (Molbech 1859)

• hind] hunnhjort (Cervus elaphus)

• Mindes dig kun] husk bare. Minnes ‘komme i hug, huske’ kalles av NRO (minne 2) «refleksiv passivform»; refleksiv sikter til funksjon, jf. Jakob Løkkes Modersmaalets Formlære i udførlig Fremstilling: «mindes (gjenkalde sig selv i Hukommelsen, erindre, intr.)» (1855, § 287). Her er mindes imperativ (av form lik infinitiv). Men med s-form er det ikke plass for enda en markør av refleksiv funksjon; «Dig» er pleonastisk, feilaktig satt inn av hensyn til rytmen, kanskje også oppfattet som en arkaiserende etisk dativ. «Mind Dig» ville vært det korrekte (ODS V minde 4).

• som lammet mild] Lammet som symbol på fromhet og mildhet har bibelsk grunnlag, men derfra stammer også en gammel verdslig tradisjon. Ifølge William of Newburgh (eng. krønikeskriver, ca. 1200) hadde kong Sverre som omskrift på sitt segl: «Suerus rex magnus, ferus ut leo, mitis ut agnus» (Kong S. den store, vill som løven, mild som lammet). I Luk 10,3 sender Jesus ut disiplene som «Lam midt iblandt Ulve». I Joh 1,29 betegnes Jesus som «Guds Lam, som bærer Verdens Synd», jf. også 2. Mos 12; Jes 53,7 og 1. Pet 1,19.

• byde frænder og venner op] be frender og venner om hjelp

• friste] prøve, forsøke; friste lykken (Molbech 1859; NRO 1)

• tyde mig] forklare meg (NRO tyde 1 a)

• grant] tydelig (NRO grann 2)

• Det var sig en frue … vinter og sommer] Margit gjenforteller her hovedinnholdet av balladen «Bendik og Árolilja». Visen, som er av norsk opprinnelse, har flere paralleller i middelalderdiktningen. Motivet med liljeblomstene bygger på sluttscenen i sagaen Tristam og Isolde, der det heter at en ek vokser opp fra hver av gravene, så høyt at grenene knytter seg sammen over kirkegavlen (Bjarni Vilhjálmsson red. 1949–51, b. 1, 247). Sagaen ble oversatt til norrønt i 1226 under Håkon Håkonsson. «Bendik og Árolilja» er ellers i nær slekt med balladen «Hagbard og Signe» (Grundtvig red. 1966, 258–347) og med Saxo Grammaticus’ fremstilling av sagnstoffet om Hagbard og Signe i Danmarks historie (Solberg 1994–95).

• Det var sig] uttrykk i balladestil med versutfyllende funksjon

• han blødede ved sit sværd] han tok livet av seg med sverdet

• stædtes til mulde] ble begravet. Endelsen -e kommer av genitiv moldar (Falk & Torp 1900, 31) . Jf. kommentar til .

• monne] modalt hjelpeverb, her brukt poetisk og arkaiserende sammen med infinitiv av et annet verb som omskrivning for presens, jf. kommentar til

• tilhobe] til sammen, sammen

• Vel sandt] sant nok, riktig nok, ganske visst (poet., litt.) (NRO vel B 2)

• Alle helgener] utrop, særlig som uttrykk for skrekk eller forferdelse (arkais.) (NRO helgen 1). Stående uttrykk med rot i den katolske helgenpåkallelse.

• fro] glad, munter, vel til mote (poet.); av ty. froh

• fortro] betro (NRO 1)

• fra højre] Ibsens bruk av høyre og venstre side av scenerommet har sammenheng med det klassiske perspektiv- og kulisseteateret, jf. kommentar til .

• sagte] her: uten støy eller sterk lyd; stille, dempet (Molbech 1859 1)

• Gudmund … han kan bedst tale min sag] Det var de nærmeste mannlige slektningene som rådde for en kvinnes giftermål. Gudmund er ikke en så nær slektning at han har giftingsrett, men som en betydningsfull slektning er det naturlig at han kunne påvirke en motvillig brud.

• tør] våge, driste seg til (Molbech 1859 1)

• bleven] perf. part. av det sterke verbet blive, der felleskjønnsformen viser samsvar med Lykke

• huer dig] passer deg, behager deg (litt.) (NRO I hue 2)

• ungmø] ung, ugift kvinne; jf. kommentar til

• lige det samme] akkurat det samme, nettopp det samme; av lige ‘nettopp, ganske nøyaktig’ (Molbech 1859 lige 4 c)

• Ja vel gør jeg] ja, jeg gjør nok det (NRO vel B 1 a)

• Ej] interjeksjon som sies å uttrykke virkelig eller forstilt forundring (Molbech 1859), (glad eller ergerlig) forundring, overraskelse e.l. (NRO), men som her, og flere steder hos Ibsen, først og fremst bagatelliserer et problem eller en vanskelighet som er uttrykt i forrige talers utsagn

• Bejleren er kommen] beiler: frier. Samsvarsbøyd perf. part. av verbet komme.

• tykkes mig] jeg synes, mener, har til oppfatning (arkais.) (NRO tykke 1 a)

• den spirer så let … i hjertets grund] folkevisevers, ufullstendig strofe, bi+ '8 '8 b b , jf. kommentar til

• har … nødig] behøver (NRO nødig 1 a)

• dølge] holde hemmelig, skjule, ikke røpe eller åpenbare (Molbech 1859 1). Molbech legger til: «Nu sædvanl. kun om det, som med Flid skiules», mot den eldre betydning: «Skiule i Almindelighed».

• det må jeg veel lide] det kan jeg like; lide: synes om, like (Molbech 1859 3), danisme. Hjelpeverbet maa (av maatte) har her betydningen ‘kan’ (Molbech 1859 5).

• gøres behov] blir nødvendig (NRO behov adj.)

• Alle helgener] utrop, særlig som uttrykk for skrekk eller forferdelse (arkais.) (NRO helgen 1). Stående uttrykk med rot i den katolske helgenpåkallelse.

• fæstemø] forlovet kvinne; av feste ‘forlove seg med, binde seg til’ (NRO II feste 2 a)

• hvad fattes dig] hva er i veien med deg, hva feiler deg? (NRO)

• drive gæk med] holde for narr, drive gjøn med; fra nedertysk den Geck driven (NRO gjekk 2). Eneste belegg hos Ibsen, men ikke uvanlig uttrykk i samtiden; flere belegg hos Wergeland.

• hendes ældre søster; et svar skal I give mig] sikter til skikkene knyttet til forlovelse og giftermål. Etter lovene var det faren som festet bort sin datter, og om faren var død, var det bror eller nærmeste mannlige slektning som var giftingsmann, dvs. den mann som gjorde de formelle avtaler om giftermål på vegne av kvinnen og hennes slekt. Det er uklart om søstrene Signe og Margit har så nære mannlige slektninger at de har noen som kan ivareta denne funksjonen. Etter norsk lov kan en kvinne som er sin avdøde fars arving (dvs. dersom hun ikke har brødre), feste seg selv med frenders råd. Men en eldre søster kan ikke etter lovene være en yngre søsters giftingsmann. Etter reglene i samfunnet ville det her være naturlig for frieren å vende seg til den eldre søsterens husbond.

• tør] her uttrykk for en mulighet (Molbech 1859 3); dvs. «da kan det hende dere ser meg igjen»

• det skal koste dig så blodig en pande] En tilsvarende formulering finnes i Edvard Storms «Zinklars Vise»:
  Herr Zinklar drog over salten Hav,

  Til Norrig hans Cours monne stande;

  Blan[d]t Guldbrands Klipper han fandt sin Grav,

  Der vanked saa blodig en Pande

  (Storm 1785, 142)

• spag] her: rolig; men i betydningen ‘rolig’ oftest med bibetydning av ‘medgjørlig’ eller ‘tam’ (NRO spak 2). Her trolig et arkaiserende innslag foruten at det er brukt ironisk.

• ve jer alle] ve: interjeksjon, her brukt for å uttrykke truende fordømmelse eller trussel (NRO ve 2 b b). Av substantivet en ve, som har de tre hovedbetydningene ‘smerte, pine’; ‘angst, sorg’ og ‘uhell’ (Molbech 1859 Vee). Uten preposisjon (Ve dig) representerer pronomenet en eldre dativform, med preposisjon (Ve over dig) en eldre akkusativform (jf. ty. Weh dir eller Weh über dich). Dativformen er velkjent fra en rekke bibelsteder, jf. Matt 11,21: «Vee dig, Chorazin! vee dig, Bethsaida!» og Matt 23,13–15, der tre vers innledes med tiltaleformen «Vee Eder, I Skriftkloge og Pharisæer». Se også Ibsens bruk av ve-rop en rekke steder i Catilina 1850.

• endnu] allerede (NRO ennu 1 a)

• stå mig bi] hjelp meg; imperativ

• Herude, herude … i birkelunde] De to strofenes versemål er folkevisevers, bi++ '8 '7 '8 '5 a B a B. Formen finnes ikke hos Landstad. Glæser har skrevet en dansepreget sats til denne teksten. Et firetakters orkesterforspill brukes også som etterspill.

• de fugle] fuglene; uttrykk i balladestil, jf. følgende linje fra «Draumkvedet»: «Der såg æg dei ormane tvei» (Blom & Bø red. 1981, 105)

• blunde] sover; flertallsform av verbet

• kvide] sorg, smerte (poet.); «en høi Grad af Lidelse eller Nød; og særdeles om indvortes eller Siælslidelse» (Molbech 1859 Qvide)

• fedlen] fiolinen, jf. kommentar til

• Det må jeg lide] det kan jeg like; lide: synes om, like (Molbech 1859 3), danisme. Hjelpeverbet maa (av maatte) har her betydningen ‘kan’ (Molbech 1859 5).

• ligervis] likesom, såsom, på samme måte som. Uttrykket går tilbake til lov- og bibelsteder (Rom 11,30) i dansk 1500-tallsspråk (jf. Kalkar) og har overlevd som et arkaiserende innslag.

• stevkamp] ordlek i form av vekselsang med (improviserte) stev (NRO). Også brukt i Ibsens «Prolog ved Studentersamfundets Aftenunderholdning for Det norske Theater i Bergen» 15. oktober 1851: «Det var en Stevkamp mellem Sværd og Skjolde», av NRO oppfattet som «midt under slaget». En kilde til stevgenren og det «å stevjast» var på Ibsens tid Landstads innledning om Stev i Norske Folkeviser, jf. innledningen. Det såkalte gamlestevet har samme form som en firelinjet balladestrofe, og dette har ført til at slike stev har fått innpass i balladeoppskrifter, særlig dersom stevene uttrykker en tanke som passer i sammenhengen. Strofe 21 i Landstads A-form av «Draumekvæði» er trolig et gamlestev:
  Eg kan nokoð af kvorjum

  derfer tikist eg froð,

  eg var lánge i molli mokað

  ha’ eg tott den dauðen goð.

  (Landstad 1853, 73)

• I drages vel til minde] dere husker det vel; drages er refleksivt; Molbech (1859 3 Minde) har «drage sig til Minde»

• sagnkyndig] med inngående primærkunnskap om innholdet i sagn og annen historisk tradisjon

• tilhobe] til sammen, sammen

• Ej] interjeksjon som bagatelliserer et problem eller en vanskelighet som er uttrykt i forrige talers utsagn, jf. kommentar til

• klageligt] bedrøvelig, sørgelig, trist (NRO klagelig 1)

• huldren] Huldra hører ifølge norsk folketro til blant de underjordiske, jf. kommentar til .

• forlokke] forføre erotisk (NRO, med dette tekststedet som belegg)

• vend dig aldrig om … tilbage] Det samme påbudet spiller en sentral rolle i Bibelens fortelling om Lots hustru (1. Mos 19,17.26) og i sagnene om Orfevs og Evridike hos Vergil og Ovid.

• tilsinds] i stemning, humør (NRO sinn 1 a b)

• Signe står til venstre] Ibsens bruk av høyre og venstre side av scenerommet har sammenheng med det klassiske perspektiv- og kulisseteateret, jf. kommentar til .

• Jeg red mig … har hinanden kær] De tre strofene har formen bi '7 '6 '8 '6 X a x a. Glæser har komponert melodrama til denne teksten; den skulle altså ikke synges. Tekstens innhold karakteriseres med musikalske midler. Gudmunds gjengivelse av alvekvinnens ord i annen strofe har fått en bestemt og resolutt (risoluto) unison melodi som tolker hennes absolutte forsett, og de avsluttende verslinjene «to hjerter kan ej skilles ad, / som har hinanden kær!» (HIS 2, ) karakteriseres ved overgang fra hovedtonearten c-moll til lys C-dur.

• udi lunde] skogholt, skog (av løvtrær); uttrykk i balladestil (NRO lund 2)

• det var sig] uttrykk i balladestil med versutfyllende funksjon

• fæsted] pret. av fæste: forlove seg med, binde seg til (NRO II feste 2 a), foreldet i 1850-årene (Molbech 1859)

• mø] ung, ugift kvinne; jf. kommentar til

• alfekvinde] Alvene er skikkelser med overnaturlig makt, kjent fra norsk folketradisjon, jf. kommentar til .

• led og gram] fæl og ondsinnet; led ‘stygg, fæl, avskyelig’; gram ‘meget vred, fortørnet, fiendsk’ (Molbech 1859)

• Hør mig, du alfekvinde … hinanden kær] fri gjenbruk av hovedmotivet i Landstads ballade «Olaf Liljukrans»; møtet mellom festemannen og alvekvinnen. Jf. som parallell til strofen, Olav Liljekrans’ svar til alvemøya:
  Aa danse með deg eg inki má,

  imorgo skal mit bryllaup stá

  (Landstad 1853, 356)

• hver har vel sin] gjenklang fra barnerimet og -leken «Skjære skjære havre», som var i levende tradisjon på Ibsens tid

• spot og spe] hån og vanære

• fristes] friste: prøve, forsøke; friste lykken (Molbech 1859; NRO friste 1)

• Hvad fattes dig] hva er i veien med deg, hva feiler deg? (NRO)

• Mig tykkes] jeg synes, mener, har til oppfatning (NRO tykke 1 a) . Om mig, jf. kommentar til .

• Det bæres mig for] det forekommer meg, jeg har inntrykk av; brukt om innskytelse, anelse, ofte om lykke eller ulykke (Molbech 1859; NRO bære 2)

• Ret så] riktig så; om handlemåte eller oppførsel som er riktig eller passende i en viss situasjon (NRO rett adj. 2 b e)

• det vil lidet hue jer] det vil være lite etter Deres ønske; det ville De ikke like (NRO I hue 2)

• Alle helgener] utrop, særlig som uttrykk for skrekk eller forferdelse (arkais.) (NRO helgen 1). Stående uttrykk med rot i den katolske helgenpåkallelse.

• Det var sig en ungmø fager og fin] Versemålet er romantisk folkevisevers eller balladevers, bi++ '7'8'9 r|R. De mange tetrasyllablene (firestavede taktledd; - ∪ ∪ ∪) er karakteristiske for stilen. Versemålet avløses av prosareplikk . Glæser har komponert melodrama til denne teksten, en løsning han er alene om. Teksten er karakterisert med musikalske midler, men flere steder er orkesterets bidrag beskjedent.

• Det var sig] uttrykk i balladestil med versutfyllende funksjon

• forslår] fordriver (Molbech 1859 forslaae 2)

• den jomfru liden] den edle jomfruen; uttrykk i balladestil, jf. balladetitler som «Líti Kersti» og «Stig liten»

• hu] sinn, tanke (NRO 1)

• hende lysted] hun hadde lyst til; jf. kommentar til

• vorde] bli, «begynde at være det, man ikke var» (Molbech 1859). Molbech legger til at verbet er gått ut av talespråket og «bruges kun i Skrifter, og næsten kun i høiere Stil».

• til gårde] til gårds, til stedet hvor han skulle; gårde er gammel dativ (av gårde, norr. af gardi), skjønt til ellers styrte genitiv (ODS gaard 4)

• tredje dags natten hjemad han fór] Bjergkongen er et troll, og må derfor reise om natten for å unngå å sprekke i dagslyset. Formuleringen gjenspeiler Ibsens kjennskap til og interesse for folkediktning i denne tiden (jf. utgivernes innledning til Norske Folkesagn fra 1862 i HU 19, 74–126; Alnæs 2003). At et gjesteopphold ikke skulle vare lenge, er nevnt i Håvamål strofe 35 og har tradisjon helt fra oldtiden, bl.a. med samme tanke som i ordspråket «Fisk og gjest lukter ille tredje dag», kjent fra flere språk. I sammensetninger betegner -natten vanligvis natten etter den dagen som forleddet angir (f.eks. er lørdagsnatten natten før søndag).

• alt med] uttrykk i balladestil; adverbialet alt har en utfyllende, rytmisk funksjon

• hel mangen] svært mange; heel: gradsadverb, jf. kommentar til

• guldhorn] I berget står drikkeredskapene i stil med bergkongens rikdom og er gjerne av sølv eller gull, jf. balladen «Líti Kersti» (Landstad 1853, 431–51).

• mjøden] gjæret drikk av honning og vann (med eller uten forskjellige tilsetninger, jf. plantenavnet mjødurt), honningvin (NRO). Den var regnet som finere enn øl.

• ungersvend] ung (rask, kjekk og ugift) mann; yngling (NRO)

• bold og god] bold: sterk, rask og dristig, tapper (NRO); god: dyktig, flink (NRO 3 a)

• lege på gyldne strenge] spille på harpestrenger. I balladen «Guðmund og Signelita» (Landstad 1853, 476–80) er harpen av gull.

• tilsinde] Molbech skiller mellom til Sinds om hensikt, og «at føre sig noget til Sinde (tænke derpaa, komme ihu)» (Molbech 1859 Sind).

• kan løses så let ved harpeleg] kan reddes ut av berget ved harpespill. Scenen assosierer til Landstads to versjoner av den naturmytiske balladen «Villemann og Magnill» – «Gaute og Magnhild» og «Guðmund og Signelita», hvor den mannlige hovedpersonen frelser kvinnen fra nøkken. I bergtakingsviser og bergtakingssagn er det helst klangen av kirkeklokker som når frem til den bergtatte, jf. denne strofen fra «Margit Hjuxe»:
  Og Margit hon sat með sin handtein og spann,

  dá höyrde hon Böheraðs kyrkjeklokkur klang.

  (Landstad 1853, 453)
  I «Guðmund og Signelita» spiller den mannlige helten på harpe for å frelse den bergtatte kvinnen fra nøkken:
  Og Guðmund han spelað’ sá alle strengir brast,

  sá havde han Signelita up i armen sin sá fast

  (Landstad 1853, 480)

• bunden] samsvarsbøyd perf. part. av verbet binde

• fæstemø] forlovet kvinne; av feste ‘forlove seg med, binde seg til’ (NRO II feste 2 a)

• thi] derfor (NRO ti 1)

• kæk] freidig, frimodig, djerv (NRO kjekk 1 a)

• mø] ung, ugift kvinne; jf. kommentar til

• dæmring] halvlys (NRO demring 2)

• Guds fred] alminnelig hilsen, ofte brukt i salmer, især på 1800-tallet, jf. kommentar til

• ledet] grinden

• drikke jer til] tegn på vennskap og gjestfrihet. Den som drikker noen til, og altså drikker først, viser også at drikken ikke er forgiftet.

• Guds fred og farvel … Hej, lystig afsted] Strofens versemål er folkevisevers, bi+ ('8 '7)² '4 '8 '4 (a B)² c c x. Glæsers komposisjon er en enkel firstemmig sats med to takters forspill. I et etterspill på syv takter kommer en hornmelodi som underbygger teksten «Hej, lystig afsted!»

• fedlen] fiolinen, jf. kommentar til

• frisk og vel] ved god helbred, i god helbredstilstand, i normal fysisk tilstand (NRO vel 2 b a)

• Imorgen så drager vel Gudmund herfra] Versemålet er romantisk folkevisevers eller balladevers, bi++ '7'8'9 r|R. De mange tetrasyllablene (firestavede taktledd; - ∪ ∪ ∪) er karakteristiske for stilen. Versemålet avløses av prosareplikk .

• koglende] kogle: forblinde, fortrylle; jf. kommentar til

• friste] (komme til å) oppleve, erfare, utholde, tåle (mest litt.) (NRO 2)

• Gudmund vil jeg følge med skjold og med bue] Det norrøne motivet levde også videre i balladediktningen, f.eks. i «Stolt Margit og Iven Eringson» (Landstad 1853, 247–55) og i «Sigrið og Astrið» (1853, 256–59).

• fjed] fottrinn, fotspor (Molbech 1859)

• den bolde ridder] bold: sterk, rask og dristig, tapper (NRO)

• viv] hos Molbech bare i betydningen ‘hustru’, men i NRO (2) også arkaiserende om kvinne; begge betydninger finnes også i norrønt (víf)

• i mulde] i graven. I uttrykkene i, oven og under Mulde kommer e-en av gammel dativ hunkjønnsendelse -u (Falk & Torp 1900, 31) , jf. kommentar til .

• hu] sinn, tanke (NRO 1)

• Mig tykkes] jeg synes, mener, har til oppfatning (arkais.) (NRO tykke 1 a) . Om mig, jf. kommentar til .

• Du er kommen] samsvarsbøyd perf. part. av verbet komme

• Det må jeg lide] kan jeg like; lide: synes om, like (Molbech 1859 3), danisme. Hjelpeverbet maa (av maatte) har her betydningen ‘kan’ (Molbech 1859 5).

• mjød] gjæret drikk av honning og vann (med eller uten forskjellige tilsetninger, jf. plantenavnet mjødurt), honningvin (NRO). Den var regnet som finere enn øl.

• praler] storskryter (NRO 1)

• går med bægeret over til højre] Ibsens bruk av høyre og venstre side av scenerommet har sammenheng med det klassiske perspektiv- og kulisseteateret, jf. kommentar til . I denne scenen har Ibsen anvist en rekke bevegelser som utnytter disse konvensjonene i stor grad.

• sagte] her: uten støy eller sterk lyd; stille, dempet (Molbech 1859 1)

• tør] våger, drister seg til (Molbech 1859 1)

• hæderlig] (høyt) ansett, særlig sosialt; høyaktet (NRO hederlig 1); jf. også betydning 3: aktverdig, bra (arkais.)

• gæsteri] besøk

• stedse] alltid, bestandig. Ordet hadde omkring 1850 et høytidelig preg (Molbech 1859).

• forvinder] forvinne: komme over følgene av (NRO)

• Det angrer mig ikke] jeg angrer ikke på det. Det-konstruksjonen er et arkaiserende innslag og et mellomstadium mellom subjektløse setninger i norrønt og tilsvarende setninger med personlig subjekt i nyere språktrinn (men ennå med varianter som «Det synes meg», «Det ergrer meg» ved siden av «Jeg synes», «Jeg ergrer meg»).

• de søljer, hun stod brud med] Søljer av ulike typer var de viktigste smykker på kvinnens festdrakt i senmiddelalderen, jf. kommentar til .

• I skynde jer ud] skynd dere ut; imp. flertall

• vare jer ad] advare dere (NRO I vare 2 b)

• Det må da så være! \ Den yderste nød] Versemålet er romantisk folkevisevers eller balladevers, bi++ '7'8'9 r|R. De mange tetrasyllablene (firestavede taktledd; - ∪ ∪ ∪) er karakteristiske for stilen. Versemålet avløses av prosareplikk .

• gangerens bag] ganger: ridehest, til forskjell fra stridshingst; poetisk stil, foreldet i dagligspråket på 1850-tallet, forekommer ofte i balladediktningen (Molbech 1859 2). Bag: rygg, som norr. bak.

• monne] modalt hjelpeverb, her brukt poetisk og arkaiserende sammen med infinitiv av et annet verb som omskrivning for presens, jf. kommentar til

• vorde] bli, «begynde at være det, man ikke var» (Molbech 1859). Molbech legger til at verbet er gått ut av talespråket og «bruges kun i Skrifter, og næsten kun i høiere Stil».

• kvide] sorg, smerte (poet.); «en høi Grad af Lidelse eller Nød; og særdeles om indvortes eller Siælslidelse» (Molbech 1859 Qvide)

• mosten] most: av lat. mustum ‘ny vin’, betegner saft av frukt, bær eller planter. Mosten kunne også være krydret. Most ble brukt som selskapsdrikk, og ulike typer most ble også brukt som legemiddel.

• frydeligt] frydefullt, gledefullt, gledelig (arkais.) (NRO). Det mangler hos Molbech (1859), som har frydefuld og frydrig, men frydelig er godt belagt i dansk både før og på hans tid.

• fjed] fottrinn, fotspor (Molbech 1859)

• Manddraber] Knut velger et vektig og høytidelig ord (særlig bibelsk ifølge NRO) i stil med at han er blek og stille. (Molbech poengterer at det heter -draber og ikke -dræber. Kalkar har imidlertid både -drabere og -dræbere i dansk fra 1500-tallet; formen med -a- svarer til norr. manndrápari.) ODS gir inntrykk av at ordet først og fremst brukes i juridiske verk og i Bibelen, jf. fra Joh 8,44: «Han var en Manddraber fra Begyndelsen af»; jf. også Matt 22,7; 1. Joh 3,15; Åp 21,8 og 22,15.

• vådesgerning] gjerning gjort ved et uhell, noe man kommer i skade for å gjøre; gammel rettsterm, Molbech (1859) viser til Danske Lov, dvs. Kristian 5.s lov fra 1683

• kræv, hvad bod I vil … betale den] bot som skulle betales til den dreptes slektninger. Denne boten var gjenstand for forhandlinger, jf. kommentar til .

• anslag] hemmelig plan (særl. om å gjøre skade) (NRO 4)

• løse] oppfylle, innfri (ODS løse 4.1)

• usalige] usalig: ulykkebringende, ulykksalig, skjebnesvanger (NRO 2 a)

• uhæderlig straf] vanhedrende, vanærende, nedverdigende (NRO uhederlig 1). Her trolig hengning, som var en vanærende dødsmåte; motsatt halshugging.

• tungeste] Sett fra nyere tid kan det være fristende å legge en annen betydningsnyanse i denne ikke-omlydte formen enn i tyngste. Men ifølge Jakob Løkke i Modersmaalets Formlære i udførlig Fremstilling var tungere – tungest de vanligste gradbøyde formene av adjektivet tung på denne tiden; tyngre – tyngst var mindre vanlig (Løkke 1855, 171). Også hos Molbech er uomlydt form den umarkerte (han nevner ikke de omlydte), f.eks.: «Jern er tungere end Træ».

• friste] (komme til å) oppleve, erfare (mest litt.) (NRO 2)

• forleninger] Ordet vekker assosiasjoner til europeisk lensvesen og forhold senere i middelalderen, men betegnelsen «len» ble allerede på 1200-tallet brukt om kongelige ombud.

• avindsmand] den som bærer hat og avind til en fiende (Molbech 1859); av avind ‘fiendskap, hat, ondt sinn til en’ (å bære avind til en)

• Audun Hugleiksøn er falden] Den historiske Audun Hugleiksson ble henrettet i 1302, jf. innledningen.

• mistede han hovedet] Det gikk lang tid mellom Auduns fall og henrettelsen av ham. Han ble fengslet i 1299, etter at Håkon 5. kom på tronen, men ble først henrettet i 1302. Audun var heller ikke kansler. Han bar tittelen secretarius, antagelig ‘fortrolig rådgiver’, og thesaurarius ‘skattmester’.

• Han havde krænket Norges dronning] Kildene fra middelalderen angir ikke grunnen til at Audun Hugleiksson ble henrettet, men ifølge senere sagndannelse var årsaken at Audun hadde hatt et forhold til Norges dronning, jf. innledningen.

• Så følger straffen i brødens fjed!] Versemålet er romantisk folkevisevers eller balladevers, bi++ '7'8'9 r|R. De mange tetrasyllablene (firestavede taktledd; - ∪ ∪ ∪) er karakteristiske for stilen. Versemålet avløses av nytt versemål .

• brødens] brøde: overtredelse av moralske bud; forbrytelse, synd, syndeskyld (NRO). «Ordet, skiøndt gammelt, forekommer ikke i vore Bibeloversættelser, som bruge Skyld » (Molbech 1859).

• fjed] fottrinn, fotspor (Molbech 1859)

• for silde] for sent (NRO silde 1)

• livet vil mere sige … verdens rige] Uttrykksmåten her kan gi assosiasjoner til bibelsteder som Matt 6,25: «[…] Er ikke Livet Mere end Maden, og Legemet Mere end Klæderne?»

• den hellige Sunnives kloster] viser til klosteret på Selje, sentrum for Sunniva-kulten (KLNM seljumannamessa). Navneformen Sunnive for Sunniva er ikke den vanligste i samtiden, jf. P.A. Munch som skriver Sunneva i 1852 (1852, 14, note), men Sunniva i 1853 (1852–59, del 2, b. 1, 296–99). Kraft har St. Synneves Kloster (1820–35, b. 4, 916). Personnavnet ble skrevet på en rekke ulike måter, men i folketellingene 1801 og 1865 er skrivemåtene med Syn- de desidert vanligste. Ibsens skrivemåte Sunnive brukes likevel av elleve navnebærere i 1865 (mot f.eks. 1667 eks. på Synneve og 728 på Synneva). Sunniva var en irsk kongsdatter som flyktet fra en hedensk beiler og strandet på Selje sammen med en del av sitt følge. Følget ble senere forfulgt av den hedenske Håkon Ladejarl, men lot seg selv heller treffes av stenras inne i hulen der de oppholdt seg. Sunnivas intakte legeme ble senere funnet av Olav Tryggvason, som bygget en kirke på Selje hvor hennes legeme ble skrinlagt. Senere (1170) ble det flyttet til Bergen katedral. Rundt 1070 ble Selje bispesete, og i 1100 ble et benediktinerkloster viet St. Alban reist på Selje. Et nonnekloster viet St. Sunniva har ikke eksistert. Klostrene var fast tilfluktssted for personer, ikke minst enslige kvinner av rang, som av ulike grunner ønsket – eller ble tvunget til – å trekke seg tilbake fra verden.

• går mod venstre] Ibsens bruk av høyre og venstre side av scenerommet har sammenheng med det klassiske perspektiv- og kulisseteateret, jf. kommentar til .

• viv] hos Molbech bare i betydningen ‘hustru’, men i NRO (2) også arkaiserende om kvinne; begge betydninger finnes også i norrønt (víf)

• Over jorden vogter … i det høje] strofe i trokeisk femtakter, bi 10 9 9 10 A b b A. Denne strofeformen tilhører kunstdiktningen, ikke folkediktningen, og avviker følgelig fra de øvrige folkelige versene i dramaet. Glæsers avsluttende korsats er en forholdsvis kort, homofon korsats uten tekstgjentagelser. Orkesteret har fire takters forspill og to takters mellomspill før siste vers. Etterspillet, som spilles i f og ff, gir en pompøs avslutning.

• lovet være herren i det høje] «Lovet være Herren» er en oversettelse av den kirkelatinske tekst «Gloria in excelsis Deo», opprinnelig inspirert av Sal 89,53.